Jeg kjente at nå skjer det noe jeg kommer til å huske for alltid. Noe historisk. Noe skjellsettende.

HJEMMEKONTOR: En halvtime etterpå kom beskjeden: Alle, bortsett fra noen få, skal jobbe hjemme. På ubestemt tid.

HJEMMEKONTOR: En halvtime etterpå kom beskjeden: Alle, bortsett fra noen få, skal jobbe hjemme. På ubestemt tid. Foto:

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det var for to uker siden. Nei, uka før der igjen (går surr i tid for tiden) at sjefen kom og sa at jeg skulle ta med skjermer og PC hjem den ettermiddagen og teste at alt funka. Bare en prøve, for sikkerhets skyld. En halvtime etterpå kom beskjeden: Alle, bortsett fra noen få, skal jobbe hjemme. På ubestemt tid.

Da vi gikk fra jobb den dagen, føltes det rart. Det var nesten rørende og høytidsstemt å si «ha det» til kolleger. Det ble til at jeg – litt på tull, men også litt på alvor, brukte uttrykket «På gjensyn!» For når skulle vi sees igjen – live? Jeg kjente at nå skjer det noe jeg kommer til å huske for alltid. Noe historisk. Noe skjellsettende.

«Har du opplevd noe sånt før, mamma?» spør sønnen min meg. Jeg må svare nei. Og sier samtidig at det du opplever nå, kommer du til å se tilbake på mange ganger, og fortelle til barnebarna dine.

Jeg intervjuet for ett år siden en sosiolog som forsker på generasjoner. Det var dagen før den første klimastreiken blant unge. I saken skriver jeg: «Forskeren har en følelse av at det skrives historie nå, at vi er midt oppi noe vi ikke ser rekkevidden av. Slik det er med all viktig historie, før den blir historie»

Generasjonseksperten fortalte meg at den tyske sosiologen Karl Mannheim på 50-tallet kom opp med teorien om at de verdiene og den forståelsen folk tilegner seg som barn og ungdom, følger dem i det videre livsløpet. Slik får man generasjonsspesifikke identiteter.

– For å danne kollektive identiteter, må noe spesielt skje, som krig, depresjon, politiske eller kulturelle endringer, fortalte hun.

Hva gjør det vi er midt oppi nå med oss og med de unge? Hvilke avtrykk setter det?

For mange eldre er koronasituasjonen krevende. De sitter hjemme alene, isolert. Men bildet er ikke entydig. Jeg leste om en eldre dame som syntes tilværelsen var lettere nå. Inngangen til artikkelen lyder: «Magnhild Brattfjell er alltid alene. Denne uka føler hun seg mindre ensom enn ellers. Det gir fellesskapsfølelse at alle er isolert». En som til vanlig sliter med angst fortalte i en avisartikkel at tross en usikker og slitsom tid, var det på en måte lettere nå som alle andre også var redde.

Altså: Fellesskap er helt grunnleggende for oss. Å føle seg som en del av noe. Det kan trumfe både angst og fysisk isolasjon.

Den gamle damen sa også: «Vi som er eldre, er bedre rustet». Noen har opplevd krigen. De fleste har gjort seg noen vonde og vanskelige erfaringer. Og kommet seg gjennom – herdet.

Når vi er over på den andre siden, og hverdagen og tidsklemma igjen omhyller oss – hva har vi lært?

Artikkeltags