Gå til sidens hovedinnhold

– Jeg koser meg glugg ihjel med å slippe å finne på unnskyldninger for å ikke forlate døra

Den siste måneden har gått til oppussing og rydding. Men hvem var jeg egentlig før hjemmekarantene?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvorfor skulle det en pandemi til for at jeg skulle klare å løfte fingeren i huset her og realisere drømmene våre? Er det ikke nå vi skulle tatt en pustepause fra livene våre? For jeg kan nemlig ikke huske at jeg har gjort mer oppussing eller vært mer effektiv enn jeg har vært den siste måneden.

Ja, for over en måned med unntakstilstander har løpt forbi. Inni huset vårt har det nesten gått så langt at vi ikke lenger vet hvilken dag det er. Det gjelder iallfall for meg, som er godt gravid og allerede litt glemsk fra før av. Men ingen skade har vel skjedd av å feire at det er helg, på en mandag, eller?

Og det skal jeg si deg. Til tross for at jeg ikke vet hvilken dag det er i dag, eller noen andre dager, har vi fått gjort en god del her i huset denne måneden. Ja, for her har vi fått malt og pusset opp det nye babyrommet, hengt opp bilder som har stått lent inntil veggen siden vi flyttet inn i høst og tatt en aldri så liten hagesjau.

Så ikke fortell meg at denne frivillige hjemmekarantenen er noe stress. Jeg koser meg glugg ihjel med å slippe å finne på unnskyldninger for å ikke forlate døra. Endelig kan jeg faktisk få tid til å gjøre de tingene jeg har sagt at jeg skal gjøre «en dag». For «en dag» er faktisk alle dagene i hjemmekarantene.

Vi har til og med mannet oss opp så til de grader at både kjøkken og gulv skal rives denne uka. Så dagene har gått til valg av parkett og fliser, til tegning av kjøkken og til tanker om farger på veggene. Vi kan vel ikke være de eneste som utnytter en slik «pause fra livet» til å pusse opp?

Problemet med det hele da, er at jeg har jo glemt hvordan en vanlig hverdag er. Og jeg som liker så godt den effektive personen jeg har blitt i det siste … jeg kan jo ikke gå tilbake til den jeg var før nå? Hva skjer etter sommerferien, dersom ting blir noenlunde normalisert igjen? Nei vent … vi venter jo en baby i juli. Ting blir aldri det samme igjen!

Så dette er min mulighet til å starte en ny hverdag med blanke ark og fargestifter til. Jeg kan endre vanene mine til det bedre og hente meg inn igjen. Jeg kan også slutte å bruke unnskyldningen «jeg har ikke tid». For tid har jeg fått mer enn nok av de siste ukene.

Kommentarer til denne saken