Ikke bare fordi at de er et interessant samfunnsfenomen og forteller om en helt uholdbar menneskerettighetssituasjon i ett av våre naboland, i en kunstnerisk interessant form. Men i tillegg kjente jeg på et lite snev av søsterskap. Ikke for at jeg sammenlikner Norge med en totalitær makt, eller meg selv med Pussy Riot. Men fordi at det var noe befriende med å se en aggressiv reaksjon.

For to år siden skrev jeg i Dagsavisen om at jeg ble voldtatt. I det ene øyeblikket satt jeg på en stol og følte meg ganske vanlig. I det neste lå jeg på gulvet, lam i kroppen og blind. Du skjønner tegninga. Tida gikk, og nå kan jeg skrive at jeg har to fine, friske unger, en kanonbra husbond, en meningsfylt og spennende jobb med kule kolleger. Jeg har gitt ut bok og mestrer liksom livet. Og på mange måter har jeg det veldig bra. Det er bare det at parallelt med at jeg er takknemlig og tilfreds, så har jeg også angst og dissosierer. Jeg har mareritt. Jeg mister følelsen i fjeset. Det svartner. Og flashbacks.

Det kan skje midt i et møte eller i en samtale med noen. Det kan skje mye i en periode, og så kan jeg nesten glemme det i en periode. Stort sett er det ingen som kan se det når det skjer. Man må bare håndtere det. Trekke pusten, fokusere, puste ut. Jeg tror ganske få mennesker går helt uprega fra et overgrep, men jeg bestemte meg for at jeg i alle fall ikke vil la meg begrense. Jeg vil jobbe, dra på fest, ta taxi alene, føde barn, skrive og bråke.

Som leder av et kvinnenettverk jobbet jeg strukturelt med temaet. Jeg var opptatt av forskning, lovgivning, helse og forebygging. I Norge har vi en eneste gang tatt oss bryet med å produsere nasjonal forskning på voldtekt. Dette var i 2014. Etter dette har politiet jevnlig produsert rapporter om anmeldte voldtekter. Det er bra at politiet produserer rapportene, men det som mangler er å følge opp forskningen fra 2014 med mer uavhengig forskning. Ca. ti prosent av kvinner i Norge blir voldtatt. Omtrent en prosent av menn voldtas. Blant de som voldtas er det ca. ti prosent som anmelder, og blant anmeldte voldtekter er det ca. ti prosent som fører til domfellelse.

La oss snu dette på hodet. Hvis du voldtar i Norge kan du føle deg ganske trygg på at du går fri. Vi har eksempler i Norge på at overgripere har bekreftet selv i retten at de hørte at hun sa nei men frikjennes for voldtekt. Hun ville det nok. Den mest typiske voldtekten i Norge utføres av en venn, bekjent eller kjæreste og skjer i forbindelse med fest og rus.

Også jobber man da. Jevnt og trutt. Leser seg opp på ressurssentrenes sider. Leser om hva landets krisesentre trenger. Skriver under på Amnestys kampanjer, lobber for samtykkebasert voldtektslovgivning, skriver MeToo-saker i sosiale medier, heier på sine søstre, går i kvinnetog, skriver interpellasjoner og holder appeller. Samtidig renner anmeldelser inn og frifinnelser ut. Følelsen av avmakt må holdes i sjakk. Da Pussy Riot sto på scenen, med massive angstfylte jazzlyder sammen med elementer av aggressiv pønk og skriker at kvinner voldtas av fengselsvaktene og at patriarkatet skal rives ned, så kjenner jeg at dette uttrykket stemmer jo mye bedre overens med hvordan jeg (tidvis) føler meg! Det føltes plutselig litt servilt å sitte der i pene klær med gredd hår og rekke opp hånda og spørre pent om samfunnet vennligst kunne stilt opp litt, sånn at vi kunne bli litt mindre voldtatt.

Det har vært svært få tilfeller av outing i Norge. Det er veldig bra! Jeg ønsker meg ikke en situasjon hvor vi skriver navnene på ikke-domfelte folk i sosiale medier. Det er en trussel mot rettssikkerheten, og det er et skritt i en farlig retning. Jeg for min del kommer til å fortsette å spørre pent og i det mest rampete fallet være med på en og annen pønkete demo og støtte aktivister. Men jeg lurer noen ganger på hvorfor folk ikke er mer redde for hvor desperate vi kan bli hvis ikke vi snart blir hørt.