«Jeg må antagelig lære meg å leve med en ny situasjon»

Per Arne Dahl, biskop i Tunsberg bispedømme. Her fotografert langs Bispeveien. Foto: Anne Charlotte Schjøll

Per Arne Dahl, biskop i Tunsberg bispedømme. Her fotografert langs Bispeveien. Foto: Anne Charlotte Schjøll Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Det begynte i sommer. Mor på 94 falt ned en luftetrapp på sykehjemmet, og gikk dermed inn for landing på sitt lange liv; trodde vi. Små og store i familien tok avskjed med ei flott og arbeidsom kvinne med røtter i Sel i Gudbrandsdalen og sa adjø, et vakkert ord som egentlig betyr «til Gud».

DEL

SpaltistOgså mors favorittsykepleier, Slobodan fra Montenegro tok avskjed med henne før han reiste noen uker på ferie til sitt hjemland. Han ropte inn i hennes venstre øre: «Sigrid; det går opp og ned for deg nå om dagen». Mor repliserte spontant: «Det gjør det for deg også!» Og dermed hadde hun sagt det som er situasjonen for oss alle. Vi har ikke kontrollen. Det er tynne vegger mellom glede og sorg, helse og sykdom. Men mor ville et annet sted enn til himmelen. Det var en livsvilje som bidro til at hun reiste seg igjen og fortsatt lever. «Du er seig, mor, og gir deg ikke så lett», sa vi til henne. «Det er det ikke jeg som bestemmer!» responderte hun kvikt og usentimentalt. I tider hvor den ene etter den andre designer sin egen død, merket jeg meg mors tydelige forankring i Guds vilje med sitt liv og sin død. Hun lurte oss alle og ble 95, og jeg satt mange ganger på ettersommeren og så på den vesle, tynne, nesten blinde og døve mora mi og tenkte: «Hvordan er det egentlig for deg å være blind og døv mens du strever med lungebetennelse og mange slags smerter?

En morgen i slutten av august gjaldt plutselig noe av dette meg. Jeg våknet på hytta med døvhet, sterk øresus og lydforvrengning på høyre øre. Nå var det ikke mors og andres sanser det handlet om, men mine egne. Samme kveld var vi i et selskap hvor Evert Taubes sommersalme «Så lenge skuta kan gå» ble sunget. Og jeg tenkte: «Hvor mange ganger har jeg ikke sunget denne salmen som et munnhell: Ja, hvem har sagt deg at du skal ha hørsel og syn?» Jeg ble redd og bekymret, fordi jeg allerede i dette selskapet merket hvor slitsomt det var å klare å høre når jeg samtidig opplevde indre bråk i hodet.

Etter åtte ukers sykemelding er det dessverre ingen merkbar endring, og jeg må antagelig lære meg å leve med en ny situasjon. Og det har jeg gjort de siste to ukene hvor jeg gradvis har fått begynne å arbeide igjen med noen foredrag og taler, men hvor jeg også har kommet i gang igjen på vårt nye bispedømme-kontor sammen med flotte medarbeidere. En ting har jeg i alle fall lært: Hvor mange det er i enhver forsamling som sliter med skjulte handikap. Den ene etter den andre har kommet og fortalt meg om hørselsplager, synsproblemer, kroniske reumatiske smerter, energitappende angst og depresjon, bekymringer for barn, eller skamfølelse for langtidssykemelding. Med andre ord: skjulte handikap og lidelser som tapper oss for energi og preger våre dager uten at de rundt oss vet noe særlig om det.

To måneders sykemelding, som i min situasjon, er sånn sett ikke dramatisk og kanskje ikke noe å skrive om i lys av alle de kroniske lidelser og all den fortvilelse mange opplever for tiden i et nytt Europa. Men jeg har i alle fall fått et nytt øre for andres skjulte handikap og et annet og mer våkent blikk for at det i alle fellesskap er kvinner og menn som bærer på sorger og sykdommer som kanskje ikke syns utenfra, men som tapper oss for energi og glede likevel.

Mitt ønske denne lørdagen i november er derfor å gjøre meg litt mer kjent, men mest av alt å gi et håndtrykk til alle som strever med handikap som ikke syns for folk flest. Vi kan tåle ganske mye om vi har noen å fortelle det til og dele det med.