Jeg møter nye naboer, men det er som om det å presentere meg er uløselig knyttet til håndtrykket

Av
DEL

SkråblikkDenne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.Nå når jeg har flytta igjen, kjenner jeg belastningen av den virusinfiserte sosiale sfæren. Jeg møter nye naboer, men det er som om det å presentere meg er uløselig knyttet til håndtrykket. Jeg har nå hilst på flere mennesker som ikke vet hva jeg heter, som jeg ikke vet hva heter. Det er som om de fortsatt er fremmede enda vi nå er naboer og hilst. Jeg tenker jeg må gjøre alt på nytt, den dagen håndtrykket kan brukes igjen. Det kommer sikker ikke til å skje. Jeg er jo ikke sånn.

Det er som et ufullstendig møte har funnet sted. Ikke det at det gjør så mye kanskje, folk er jo mer flyktige idag, og mest opptatt av seg selv. Eller? Jeg ser jo folk gå forbi, sykler eller kjører, selv er jeg grenseløst nysgjerrig på hva som skjer utenfor vinduene mine, det har jeg sikkert arvet fra mor min som hadde det med å følge med på hva folk dreiv med. Sette sammen noen historier, regne ut relasjoner mellom folkene som kom og gikk utenfor blokka der hun bodde. Mor kunne finne på å stirre åpenlyst på folk hun var nysgjerrig på, ikke dømmende men oppriktig interessert, likevel litt for intenst. Som barn syntes jeg det kunne være uutholdelig flaut. Som barn syntes jeg nok at foreldre godt kunne være usynlige, luktfrie og stille. Og ihvertfall ikke kommentere hva andre folk dreiv med, og ikke så høyt at de kunne høre det, men det kunne skje når jeg minst venta det hvis jeg var utenfor sammen med mor min.

Barn fortjener egentlig det, i hvert fall noen barn, helt anonyme foreldre, som ikke gjør stor av seg og ser helt vanlige ut. Mine barn fikk ikke det, jeg er redd jeg nok ikke opptrer anonymt nok til det.

En gang sa en kamerat på skolen at fatter var så kul. Jeg må si jeg ikke helt forstod hva han mente, andres foreldre kunne jo være litt kule men ikke min far. Det var en umulighet.

Etter at mor og fatter skilte seg og mor flytta fra øya, syntes jeg det var ekstra vanskelig å synes sammen med henne. Det var som om hun flytta fra alt og ikke kunne bli sett på bygda igjen. Jeg vet ikke hvor den skammen kom fra, for jeg kan ikke huske at noen sa noe negativt om det å skilles, det lå kanskje bare der inne i det søttitallske samfunnet, det var bare så rart å være det første skilsmissebarnet.

Å legge merke til folk i nabolaget gjør jeg helt uten å tenke over hva de måtte finne på av ting jeg kunne ha dømt dem for. Tidene har endra seg. Folk kan få gjøre akkurat det de vil. Jeg er nok bare ute etter en trygghetsfølelse, skape orden i en ny tilværelse, sladder driver jeg ikke med. Da må jeg være i stand til å moralisere over folks framferd og det er rett og slett ikke interessant nok.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken