Dagen har ankommet – jeg har blitt det som kun kan sammenlignes med en blåhåret og nyfrelst vegansk hippie, som nettopp har fått en slags åpenbaring de ikke klarer å holde kjeft om.

Tålmodighetsprøve

Min første store opplæring i tålmodighet, var mitt møte med treg internathastighet. Vi snakker 20 ganger tregere enn den åpne Wi-Fien du får på McDonalds i dag. For da jeg var liten var faren min ganske interessert i datamaskiner, så jeg har vokst opp med å leke meg fram på den felles PC-en i stua.

Den vide portalen som ble åpnet av å ha internett var vanvittig fascinerende. Selv om det gikk sinnssykt treigt, ventet jeg tålmodig på at nettsidene skulle åpnes og programmene lastes ned. Ventetida var dessuten den perfekte tiden til å glede seg til opplevelsen.

Jeg husker disse minnene selv den dag i dag, og flertallet av dem er positive. Jeg lærte mye gjennom å surfe og spille på PC-en, blant annet engelsk siden alle de kule spillene var på dette språket. Jeg husker også den entusiastiske lesingen av Wikipedia-artikler som ga meg masse kunnskap om alle slags temaer som jeg kunne skryte av at jeg kunne på skolen dagen etter.

Så kom Facebook

Et eller annet sted på veien dukket Facebook opp. Jeg husker til og med fortsatt navnet på de første spillene jeg kom over der. Kveldene gikk i alt fra «Wild Ones» til «Draw Something» til «Top Eleven».

Så kom videregående, og jeg fikk min egen bærbare datamaskin. Facebook-innloggingen må være det første som ble ordnet på den, og Tetris Battle gikk på skjermen samtidig som læreren holdt på med å forklare sitt. Unnskyld, alle lærere på Greveskogen.

Vi snakker om at halve klassen satt å spilte en mot en på Tetris Battle. Noe som resulterer i at tastaturklikkingen hørtes i hver krik og krok av klasserommet. Det gikk nok utover noen av karakterene til hele gjengen, men jeg lover at mange av oss hadde fått toppkarakter om en Tetris-eksamen noen gang innføres i læreplanen.

På et eller annet tidspunkt gikk Facebook som alle andre sosiale medier jeg brukte, fra å være en luksus til å bli rutine. Ved enhver dødtid i livet var det som om mobilen fløy inn i hånda, og gikk inn på sosiale medier av seg selv. Innerst inne skjønte jeg at vanen var blitt usunn.

En helt annen verden

Etter videregående var sosiale medier en helt annen verden enn hva den var for kun et par år siden. Plutselig ble jevnlig aktivitet på sosiale medier til en sentral del av kontrakten som tilhørte en stilling jeg fikk som valgkampansvarlig i Vestfold.

Morsomme spill ble byttet ut med LinkedIn.

Den digital identiteten er for mange minst like viktig som den virkelige. Sosiale medier har blitt en slags evig flexe-konkurranse hvor man bare må legge ut at man er på ferie eller på en konsert, for har du egentlig vært der hvis ikke halve vennelista di vet det?

Vendepunktet

Vendepunktet for meg ble ironisk nok noen videoer på YouTube om hvordan 4 timer hver dag på sosiale medier tilsvarer 60 dager i året.

Jeg sjekket umiddelbart min egen skjermtid, og den var godt over 4 timer. Skjermtiden min på appene tilsvarte 76 dager i året. Plutselig ga det mye mer mening hvorfor dagene føltes så mye kortere nå enn de gjorde før.

Over natta endte jeg opp med å skru av alt av varslinger på sosiale medier, og alle de timene som før gikk til sosiale medier har blitt til null.

Jeg har faktisk ikke åpnet Snapchat, Facebook eller TikTok en eneste gang på en uke for første gang i mitt liv, siden jeg lastet ned appene.

Les også

Who do you call when the cops kill?

Slett, slett, slett

Det høres pretensiøst ut, og du har hørt det 100 ganger før, men jeg oppfordrer deg til å prøve å slette din favorittapp. Om det så bare er for én uke.

For meg har det gitt mye større kontroll over egen tid, og en generell mer avslappet tilværelse uten rutinen om å dra opp mobilen hvert kvarter.

Hva blir veien videre her? Jeg er usikker, men Facebook og jeg krysser nok våre veier igjen. Mest sannsynlig til neste valgkamp. Enn så lenge nyter jeg alle de ekstra timene jeg plutselig har til overs.