Jeg står ved kjøkkenvinduet og ser ut. En liten gutt løper nedover veien. Han er ikke mange årene, men utstråler en sterk kraft, en smittende glede over bare å være til. Han er ennå så liten at han lever i nuet. Det øyeblikket mange av oss tidvis strever med å finne fram til.

Akkurat nå løper gutten så fort han kan. Beina treffer knapt bakken. Han svever av gårde, med brystet åpent og hodet bøyd bakover så ansiktet vender mest mot himmelen. «Haaaaa det», roper han til en venn oppi bakken. «Haaaaaaa deeeeet», og så løper han smilende hjem.

Jeg kjenner at barnets glede, iver, ja fantastiske energi, smitter! Det er så jeg selv kunne få lyst til å løpe nedover veien på samme måte, la beina gå så fort de kan, løfte hodet mot himmelen og bare være. Men hva vil naboene si? Jeg må i hvert fall ha på meg treningstøy om jeg skulle finne på å løpe sånn. Og å smile bredt helt for seg selv, helt ute av setting: Noen kunne kanskje tro jeg hadde mista det.

Dessuten er ikke folk så vant til å se meg gatelangs i treningstøy.

Og, selv om guttungens viltre sprang kjentes inspirerende, dukker det samtidig opp et helt annet bilde i hodet. Et minne fra barndommen trer fram.

«Stopp tyven», ropte damen. «Han har tatt vesken min!»

Jeg gikk med bestefaren min på Karl Johan da vi hørte ropet. I den lett kaotiske situasjonen som oppsto, husker jeg hvordan en ung mann med et underlig stort smil spurtet gjennom folkemengden så raskt han kunne. Jeg husker smilet som totalt malplassert. Smiler man slik når man har rappa vesken til en gammel dame? Han holdt vesken i den ene hånden og løp av sted.

Det var da bestefaren min viste hva som bodde i ham. For det første hadde han raskt bestemt at det ikke alt for gamle barnebarnet fra landet fint kunne klare seg en liten stund alene på nasjonens paradegate. Dernest spurtet han etter tyven, tok ham igjen og overrakte vesken tilbake til damen. Bestefar kunne sagt «Bond, James Bond», men han het Dag.

Uansett: Det hele skjedde så fort at jeg ikke rakk å bli redd. Jeg visste bestefar kunne skru på sjarmen, men ikke at han virkelig reddet damer i nød. Jeg visste at han var god til å spille piano, men ikke at han kunne løpe så fort. Det var litt rart å gå ved siden av ham resten av dagen. Så mye å tenke på.

Heldigvis liker jeg å tenke. Jeg tenker på litt av hvert og det skal ikke mer til enn et blikk ut av kjøkkenvinduet for å sette en tankerekke i gang.

Nå tenker jeg at jeg går bort til stuevinduet. Hva skjer utenfor der mon tro?