Gå til sidens hovedinnhold

Jeg strekker ut en hånd, til alle som ikke helt forstår, eller ikke helt tør

Jeg vil gi deg en mulighet til å forstå hvorfor vi protesterer i gatene og vil ha dere med på veganermat

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er ikke så lett å være ungdom i dag. Skolepress og merkepress, og ikke minst, press fra framtiden. Presset fra fremtiden og en døende planet dominerer i hverdagen, en konstant visshet om at snart tipper vi over kanten, snart når vi en dato hvor endringene som har skjedd er irreversible. Hva er mer skremmende enn det? Det har alltid vært skummelt å vokse opp, men det er verre å sitte i uvisshet og undre over om du vil ha en verden å vokse opp i.

Verden vi vokser opp i, er verdenen vi skal arve. Vi kjenner arven, vi er vant med den rundt oss til alle tider. Voksne er glade i å snakke pent om at de må ta vare på arven, for det er ikke deres klode, de bare passer på den til vi er gamle nok til å ta ansvaret i egne hender. Jeg vil strekke ut en hånd til alle som forvalter arven vår i dag, gi en hjelpende hånd, en mulighet til å forstå hvorfor vi protesterer i gatene og vil ha dere med på veganermat. Jeg vil ta et skritt mot løsningen.

For det er lett å tro at løsningen ligger langt fremme. Det føles som å gripe etter tåke, eller vandre over usikker is. Mange foretrekker å sitte trygt i land, og klamre seg til det som er kjent. De sitter trygt i boblen sin og tenker at det som har gått bra før, det må gå bra fremover. Men for ungdommen er det ikke slik. Vi kjenner ikke en verden hvor vi kan lese nyhetene uten at det er en ny oversvømmelse, en hetebølge eller enda mer smeltet is. Isen som har vært frosset i hundre år før, forsvinner i havene, så å si usynlig i massene. Og spørsmålet ingen vil stille, ringer stille i tankene: når blir det for sent å redde verden?

Skriv for klima

Denne teksten er et av bidragene i Tønsbergs Blads skrivekonkurranse for ungdom under 26 år. Tema er klima og miljø.

Les flere av konkurransebidragene her.

Vi hører ofte at det er vi som vokser opp i dag som skal redde verden. Vi roses varmt for våre evner, som skal hjelpe oss til å lede det grønne skiftet, og gjennom innovasjon og pågangsmot skal verden bli grønn. Men hvor mange år er det til dette blir realitet? Blir det når vi alle har studert ferdig? Når dagens ungdom har overtatt alle landets maktposisjoner, og de ansvarlige for lengst ligger trygt under jorda, trygge for all bebreidelse? Er det da skogene igjen bli grønne, og luften igjen blir klar?

Å utsette arbeidet er en luksus vi ikke har råd til, vi må ta skrittet nå. Vi våger oss forsiktig utpå isen med museskritt, men i det neste øyeblikket rygger vi tilbake. Håpet om framtiden blusser opp ved et nytt framskritt, og slukner når øynene igjen lukkes for konsekvensene. Det føles som et slag, et forræderi, som om hele ansvaret veltes på oss som ikke har makt eller myndighet til å gjøre noe. Vi må dele vekten, bære den sammen. Sammen kan vi ta det skrittet som kreves. Det blir tungt, men hvis vi ikke har motet til å gjøre det nå, hvem vet om vi tør før vi sitter i ruinene av framtiden?

La det bli en slutt på hykleriet. Slutt på å sende våre utslipp til Tyskland for at det skal se bra ut på vår kvote. La oss dra lasset sammen, ikke la dette bli en splittet nasjon. Det er tid for å vise forståelse og pågangsmot, en evne til forandring. Ta skrittet ut av komfortsonen. Dette er min melding til alle som sitter og venter: gjør det du kan, ikke for Norge, ikke for meg, men for alle som puster og lever på kloden. Jeg strekker ut en hånd, til alle som ikke helt forstår, eller ikke helt tør. Bli med på det vanskeligste skrittet å ta: det første.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.