Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
På sedvanlig vis kom meldingen jeg har fått cirka hver sjette uke de siste to årene inn i innboksen.
«Du har Inni mitt hode denne uka. Når leverer du?»
Til nøyaktig null prosent overraskelse for vaktsjefen hadde det også denne gang gått i glemmeboka at jeg skulle levere til spalten.
Ikke at jeg ikke burde se det komme, selvsagt. Deadline er den samme hver gang (i går, red.anm.), og det har vel knapt skjedd at disse kommentarene ikke er skrevet i siste liten.
«Inni mitt hode», spalten du leser nå, er av den journalistiske sjangeren «petit». Altså en kåserende, uhøytidelig avistekst. En slags småprat med seg selv, altså. Ikke verdens enkleste oppgave i disse tider.
Den uunngåelige skrivesperra fikk meg til å tenke på en av de få petitene jeg genuint føler jeg traff med. Og hvorfor jeg ikke kunne skrevet den i dag.
Januar 2020. Jeg siterer.
«Vi har fått en turbulent start på 2020, for å si det forsiktig. Det iranske prestestyret og Trump ser ut til å være på vei inn i en livsfarlig pissekonkurranse. Parkeringshus brenner.
Total harmoni og verdensfred kan derfor se ut til å være en anelse ambisiøst å be om med det aller første. Men det er likevel én ting vi alle kan gjøre for å muligens skru dommedagsklokka noen sekunder tilbake.
Vi kan gi hverandre plass når vi går på toget.»
Verdensfred på R11
Det totale annus horribilis skulle selvfølgelig følge noen korte måneder etterpå. Jeg håper ikke dere klandrer meg for det.
Det er likevel med en stor porsjon melankoli jeg tenker tilbake på den ektefølte irritasjonen over menneskene som nektet å flytte seg når du går av toget.
«Å spandere en rolig, liten meters passasje for de av oss som skal av, er tydeligvis for mye å be om. Aller helst vil de gå gjennom deg, eller dytte deg tilbake inn på toget.»
Den rolige lille meteren fikk vi, om ikke annet. I monn.
Tar du toget på samme rute i morgen, kommer du til å nyte metervis med plass, slippe å sitte ved siden av noen og garantert finne sitteplass helt fra Oslo S. Deilig, kan man tenke.
Men kjære vene skaperverk, hvor jeg savner å bruke all min morgentrøtte vrede på å irritere meg over medmennesker på offentlig transport. Alle mikroirritasjonene i det mellommenneskelige samspillet vi kaller hverdag.
Den litt selvrettferdige indignasjonen vi føler over andres tross alt ganske uskyldige tullingatferd er ett av de store tapene vi har lidd som følge av den sosialt avkappende tiden vi har hatt siden.
Min bønn er derfor mer normale tider så fort som mulig. Mer mellommenneskelig samspill, og alle mikroirritasjonene det medfølger. Jeg lover ikke å aldri klage igjen. Tvert imot.