Gå til sidens hovedinnhold

Jeg tror det er et godt råd å være seg selv, ikke bare en balsamert utgave

Har du stemt? Ikke jeg heller.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Og i år er det vanskelig, men vi skal stemme. Her i familien er det plikt og tradisjon, selv om tvilen har gnagd i oss som langtkommen tremark.

Men vi lever i rare tider. Mange vil være et glansbilde av seg selv. Livet går rasende fort, i sjelløse boliger der robotklipperne suser rundt pinnsvinene mens vi lever i nuet. Der asfalt og plast dekker alt organisk, og fugler, som har unnsluppet vindkraftmastene, desperat leter etter en grønn grein å sitte på. Samtidig virker det som mange drømmer om det motsatte: Et rolig liv på småbruk, med høner, hjemmelaget syltetøy, tomater i et vindskjevt drivhus og store hagefester med lykkelige venner. Og der alt er herlig bare man ikke krenker noen.

Faren min var lakonisk. Han seilte skarpt rundt Fjærholmen i treseileren sin, mens han fortalte anekdoter, smattet på pipen, myste på seilet og lo godt av runde plastbaljer som stanget fram i bølgene. Han sa ikke noe hele tiden, men humret desto mer. De gangene jeg spurte ham om råd, kunne han svare: «Vær deg sjæl.» Frustrerende der og da, men med stort rom for personlig frihet.
Da jeg debuterte som forfatter mente jeg at nervene syntes utenpå. Men jeg var heldig og debuterte på stort forlag med markedsavdeling og redaktører, så jeg spurte: «Hva skal jeg si? Hva gjør jeg?» Jeg lekte med tanken på stylist og make-over, men slo det fra meg. Redaktøren min trakk på skuldrene og sa: «Vær deg selv. Vi orker ikke forfattere som blir yngre på bilder for hver bok.» Så jeg var meg selv. Og jeg har i det minste unngått å se ut som en balsamert utgave av meg selv på bilder.

Flere enn folk kan tjene på å være seg selv, politiske partier og byer også. For hva er Tønsberg? Så vidt meg bekjent er det ikke blokkbebyggelse, et utvidet partybegrep på brygga, høybygg eller torg under plastdekke. Heller ikke hytteeiere som hater naboens flaggstang, privatiserer strender, saksøker mellom lunsj og middag og slenger opp gjerder i strandkanten. Området vårt utstrålte en gang hygge, lav trehusbebyggelse, spesialbutikker og en følelse av at ting blir til på veien. Vi hadde integritet, men mistet noe i takt med at vi plutselig ville bli storby. Og hva med samvittigheten til de som bør ville oss vel? For alt og alle har blitt så «skikkelig» at vi til og med har mistet byoriginalene.

Det er tøft å være seg selv som politiker. Man kan nok føle seg som Jekyll eller Hyde, alt etter sakskartet. Noen politikere tenker på posisjoner, godtgjørelser og pensjoner også, og da blir det enda tøffere. Så man bør kanskje unnskylde politikerne, for det er ikke lett å stå rakrygget som førstereisgutten ved Kanalbrua. Den fyren er dessuten i stein.

Partiene sliter også med å være seg selv, for det er ikke lett å vite om man er grønn eller ei. Og når partiene sliter, hvordan i huleste skal vi velgere kunne avgjøre? Noen partier lover null bygging i strandsonen, men gjør lite for å hindre det. Noen lover grønt miljø, men hugger trær til fordel for sykkelstier og bygger høyt der de får sneket inn en blokk. Noen kjemper for landbruket, men sauekjøtt hoper seg opp og de skyter ulver som den reneste Elmer Midd. Noen vil la folk gå bananas i å bestemme selv. Noen vil ha en boklov i morgen, men tenker ikke på at verden utvikler seg og privilegier står for fall. Noen lover trygghet, men plasserer nærmeste politi tre timer unna der folk bor, i luftlinje. Og man vet aldri hva en telemarking kan finne på en mørk kveld, nå da vi er i samme fylke. Selv om de har finest bunader. Noen vil stanse oljeleting, men har ingen løsning på framtidens sosialbudsjetter. Noen hevder at de er for vanlige folk, og da stusser jeg mest. For selv om jeg trodde jeg var ganske vanlig, er jeg kanskje ikke det, for jeg synes det knirker grått av både «vanlig» og «skikkelig».

Men jeg tror det er et godt råd å være seg selv. Man legger lista på et uangripelig nivå, småskavanker kan tilgis og man trer fram som det vi alle er: menneskelige. Både politikere og partier kunne ha sopt inn velgere ved å være mer seg selv. Da går de ikke i fella og er som «vanlige folk», for uansett ståsted er man er man antakelig minst «vanlig» når man er seg selv.

For det er nettopp det sånne som meg savner. Litt temperatur og farge. Men vi må uansett foreta et valg. Og det er som kjent ikke så lett når man kjenner støvlukten av ordet «vanlig».

Kommentarer til denne saken