Gå til sidens hovedinnhold

– Jeg var forberedt på at jeg kom til å savne sønnen min, men ikke at jeg ville savne appetitten hans

Sulten er den beste kokken, er det noe som heter. Så lenge kokken ikke er altfor sulten.

Skråblikk Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Det hender jeg innbiller meg at jeg er skikkelig glad i å lage mat. Den følelsen inntreffer gjerne ganske tidlig på dagen, idet jeg kommer over en fristende oppskrift på nettet.

– God idé, kan jeg tenke da.

– Kyllingspyd med peanøttsaus og ovnsbakte søtpotetfries – det hadde vært noe for oss. Har vi alt vi trenger, tro?

Det jeg ser for meg for mitt indre blikk, er meg selv som sklir sømløst fra hjemmekontoret og inn på kjøkkenet ved kjernetidens slutt. Jeg er uthvilt, kjøkkenet ryddig og klart til middagslaging, så jeg finner det jeg trenger i kjøleskapet og går i gang. Cirka 40 minutter senere dukker sultne familiemedlemmer opp og setter seg til bords. Og spiser til det er tomt, omtrent.

Det høres koselig og fint ut, ikke sant? Virkeligheten er ikke alltid sånn.

I virkeligheten daler mitt ernæringsmessige ambisjonsnivå i takt med blodsukkeret utover dagen. Når jeg finner meg selv på kjøkkenet ved arbeidsdagens slutt, er klokka ofte et stykke forbi kjernetid, og ikke sjelden er det tydelig at det har vært noen der før meg. Noen som har vært sultne litt for tidlig, og har laget seg, for eksempel, sjokoladekake. Eller, i beste fall, eggerøre. Hun (for det er en hun) er som oftest heller ikke sulten lenger når jeg kommer ned for å sette i gang. Antakelig er hun allerede på vei til nærmeste strand.

Det er da ambisjonsnivået mitt synker. Der og da føles ikke gøyal og hjemmelaget middag med stort innslag av kutting, rasping, woking og ovnsbaking så riktig lenger. Det jeg trenger, er mat. Og siden jeg vet at samboer er glad bare noen setter noe som minner om mat på bordet (han er som meg, ikke kresen, bare sulten når klokka passerer 16.00), så føles speilegg som en strålende idé. Eventuelt speilegg og ostesmørbrød.

De siste ukene har jeg skjønt en ting. Det jeg trenger for å sette i gang middagsmaskineriet etter klokken 16.00, er motivasjon. Og den forsvant sørover i militærtjeneste etter påske. Middagstid her i huset hadde fram til det vært markert med taktfaste skritt i kjellertrappa, og klare forventninger om en meny en gammeldags industriarbeider verdig. Jeg var forberedt på at jeg kom til å savne sønnen da han forlot redet, men jeg var ikke forberedt på at jeg kom til å savne appetitten hans så mye som jeg gjør. Egentlig trodde vi at vi skulle få det både morsommere og billigere i matveien da han dro, og industriarbeider-menyen ikke var like aktuell lenger. I stedet har vi mistet retningen. Eggforbruket har gått i været, sammen med utgiftene til take away.

Rapportene fra militærleiren derimot, er udelt positive. Der har de tydeligvis stor kompetanse på 19-20-åringers ernæringsbehov og appetitt.

– Det er helt sykt god mat her. Jeg spiser så mye, forteller han.

Det tror jeg på.

Kommentarer til denne saken