Vi er inne i en spesiell og annerledes tid. En situasjon som er ukjent for oss. Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg kjenner mange ulike følelser på kryss og tvers om dagen. Kanskje du kjenner deg litt igjen?

For hva skjer egentlig med oss når vi møter en ukjent og potensiell farlig situasjon?

Jo, vi blir usikre, og kanskje redde. Noen av oss blir vare og forsiktige, andre blir urolige og engstelig. Enkelte blir så engstelige at vi begrenser oss selv mer enn det som er fornuftig for ens egen del, og da snakker jeg om angst, indre uro og tankekjør.

Det er helt naturlig å bli redd når vi møter en potensiell fare, bare så det er sagt. Det er helt livsnødvendig. Hadde vi møtt korona-epidemien med knusende ro og likegyldighet så ville mange flere blitt alvorlig syke. Å bli redd i denne sammenheng koker enkelt ned til at vi har et ønske om å beholde livet vårt, livet til de vi er glad i, og ønsket om å komme tilbake til det trygge og vante. Helt inn i hjernestammen er denne redselen for livstruene farer bevart fra den gangen vi var primitive individer. Det var livsnødvendig å være redd og klar for kamp dersom vi møtte farer som truet liv og helse.

Kanskje ikke så rart da at vi hamstrer do-papir og boksmat, at vi skriver sinte meldinger på sosiale medier, eller skvetter til når joggeren bak deg i skogen hoster litt. Ikke rart i det hele tatt! Dette er helt menneskelig. Kampen mot bjørnen den gang vi var huleboer er byttet ut med sinne til skiløperen som dro på hytta. Kampen om overlevelse i jakt-timene på morgenkvisten er byttet ut med kampen om boksmat og doruller på meny. De samme responsene til nervesystemet som den gang vi var jegere og samlere, bare i et helt annet miljø.

Den innerste og eldste delen av hjernen vår har ikke endret seg nevneverdig siden våre forfedre levde. Evnen til å tenke fremover, planlegge og å være fornuftig har utviklet seg og kommet til med årene.

Men er det fornuftig da, å bli så sint, redd og selvbegrensende? Nei, det er hvert fall ikke fornuftig å bli sint eller veldig selvbegrensende. Heller ikke særlig fornuftig å sitte paralysert foran skjermen og mate hjernen med negativ input gjennom timelange nyhetssendinger.

Så hvorfor gjør vi det?

Når alarmresponsen i kroppen er skrudd på så er det den eldste delen i hjernen som roper høyest. Denne delen av hjernen roper etter mer informasjon om faren vi er utsatt for. Jo mer informasjon, jo større sjanse for overlevelse. Samtidig er vi avhengig av at flokken er med på å kjempe. De som velger andre synsvinkler kan sees som potensiell fare og bør utstøtes av flokken. Den delen av hjernen som tenker rasjonelt er svært lite innblandet, og jo mer informasjon (og negativ input) vi får, jo mindre koblet på er den rasjonelle delen. Det som er livstruende trenger denne plassen i en farlig situasjon. Gir det mening?

Vi trenger å være litt redde nå, litt urolige. Slik at vi kan gjøre fornuftige valg for å redusere smitten. Men vi trenger ikke at alarmen er på, i full giv akt. I dagens samfunn tjener det oss svært lite.

Det som skjer i kroppen når alarmen er i full tenning er ikke særlig helsebringende eller godt for oss. Hjernen vår blir fort avhengig av negativ input (den higer etter mer informasjon), vi får et tankekjør som ikke gagner deg eller de du lever med, vi sover dårligere, spiser dårligere, drikker mer kaffe og alkohol, tar oftere beslutninger som ikke er rasjonelle, og ikke minst vi får et nedsatt immunforsvar.

Går denne alarmen, som er vår stressrespons i kroppen (fight, flight, freeze) over i en kronisk tilstand så er det svært uheldig for helsen og livskvaliteten vår. Vi kan få utfordringer med spenningstilstander i muskler (oftest rygg, bekken, skuldre, nakke) og hodet (spenningshodepine, migrene) som etter tid kan gi utslag i kroniske smerter og betennelsestilstander. Psyken vår kan bli påvirket i retning av urolighet, nedstemthet, depresjon og angstrelaterte plager.

Jeg vet det er flere som sitter hjemme nå med alarmen i full tenning. Som følger med på hver eneste nyhetssending. Følger nettavisenes oppdateringer. Som har mareritt om respiratorer og mangel på helsepersonell. Som er urolige. Som er redde. Som er sinte.

Jeg vil bare si at DET ER HELT MENNESKELIG. Det ligger dypt i vår natur. Men! Det gagner deg svært lite i det lengre løp. Forsøk å minimere de faktorene som gjør deg redd. Forsøk å gjøre ting som fyller deg med glede og takknemlighet. Fyll opp de positive lagrene.

Og til deg som har en venn, nabo, eller et familiemedlem som er urolig, sint og redd; erkjenn følelsene om redsel og ta med personen på en gåtur (med god avstand). Lukt på naturen, hør fuglesangen, bekken som sildrer. Klem et tre. Vis at det finnes et liv som har flere farger, som ikke er svart hvitt, rett eller galt. Vis nyansene som utfolder seg mer enn noen gang. Kjenn på sårbarheten. Kjenn på takknemligheten. Kjenn på livet, akkurat her og nå.

Vi trenger hverandre, vi trenger flokken <3