Jenta bak psykiaterens fire vegger

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

LeserbrevMange vil nok kjenne seg igjen i når det kommer til å ha en historie i psykiatrien, enten om det er på godt og vondt. I min historie så finnes det ikke mye av det positive psykiatrien har bidratt med, men jeg er takknemlig for at jeg har de erfaringene og den kunnskapen jeg har fått med meg.

Jeg oppfordrer hver eneste person som enten er lærer, helsesøster, rådgiver, foreldre, eller annet - la barn være barn!Ikke la psykiatrien ødelegge ved å være "bedrevitere"! Dere skal være de som vet best - og det gjør dere, så ikke la noen bli utsatt for det jeg har opplevd, men heller ikke vær redd for å be om hjelp, men om barnet blir feil diagnostisert, så finnes det hjelp for det også!  Bare ikke gi opp.

SJULT: Jeg gjemmer meg, så kan de ikke lenger dømme meg på grunn av svart/hvit bildet de har av min historie.

SJULT: Jeg gjemmer meg, så kan de ikke lenger dømme meg på grunn av svart/hvit bildet de har av min historie. Foto:

Psykisk helsevern må bli bedre å se og lytte til pasienten, og pårørende.

Jeg gråter alene på kveldene, frykter sosiale aktiviteter så jeg unngår dem, tenker på fortiden hele tiden - som gjør at jeg føler skyld, og er "ikke som alle andre", men det synes ikke på utsiden.

Da jeg var åtte år blei jeg feildiagnostisert med lettere psykisk utviklingshemning - som jeg, min mor og andre visste var feil fra dag 1! Og av hvilke grunner fikk jeg diagnosen? Jo, jeg var ikke som alle andre barn på den alderen. Jeg likte å være alene, fordi det var sånn jeg forsto livet. Jeg levde i en boble, som systemet "krevde" at jeg gjorde, for jeg ville bestandig være 10-13 år mentalt! Livet mitt blei snudd brått opp ned, fra å være en som elsket livet, men hadde tilpasning-vansker, depresjon og angst, til å ende opp med en feil diagnose, behandling og tilrettelegging. 
 

I hverdagen min blei jeg mobbet, både fysisk og psykisk, for jeg var "den mongoloid" jenta som ikke var en bra person å ha i livet sitt - ja, ordrett av hva enkelte sa. Spørsmålene, bekymringene, fortvilelsen og desperasjonen blei ikke mindre, og mindre, men større og større! 

Jeg ville lære, jeg ville prøve å finne ut hvem jeg var, jeg ville leve mitt liv! Jeg fikk ikke lov når jeg spurte om jeg kunne få ekstra oppgaver på skolen, eller få eksamen, fordi jeg måte følge de punktene som de mente var "best for Martine". Jeg hadde ingen fremtid, føltes det ut som, for hva jeg ville med livet mitt i tenårene - spilte ikke så stor rolle, for jeg måte ditten og datten. Det var vanskelig nok å godta en feil diagnose, som jeg sa var feil, men min stemme var ikke høy nok til å bli hørt. Jeg blei mer deprimert når årene gikk, og angsten blei større - for det eneste som forsto meg, var isolasjon.
Jeg følte at livet mitt var "eid" av psykisk helsevesen, men årene gikk - jeg fylte 17 år, og jeg valgte å gå fram med at nå ville jeg sjekke om diagnosen noen gang stemte . Den stemte aldri.
 

Livet mitt var kaotisk, og den dag idag - må jeg bygge opp alt av det jeg gikk glipp av iløpet av 10 hele år.  
 

Jeg har hatt 15 psykologer igjennom 16 år, som enten ikke viste hva som var galt med meg, eller som støttet feildiagnostiseringen! Og - selvsagt, jeg har hatt noen av de gode, flinke, de som hørte og så meg.Uten dem så hadde nok aldri fått fjernet den diagnosen, og heller ikke fått videre hjelp!

Marty Beatricé Buckley