Noen husker kanskje Jon Sudbø, den fremadstormende norske kreftforskeren som i 2006 ikke bare fantaserte frem sine resultater, men også sine pasienter.

Aftenposten fremstilte Sudbø-saken som «Den verste svindel verden har sett» - en nokså provinsiell overskrift. Internasjonalt har det ikke vært mangel på akademikere som har tatt snarveier fordi nobelprisene har latt vente på seg. «Det (som drev meg) var ønsket om å produsere noe som var ekstraordinært, noe som fikk oppmerksomhet,» sa Jon Sudbø etter at han ble avslørt.

LES OGSÅ: Her ble mange elever tatt for juks: – Det er alvorlig

Her er vi ved ett motiv, nemlig å fremme egen karriere. Jeg synes det er mer schwung over de som gjør det for nasjonens ære, av ideologiske grunner, for å vinne en kvinnes hjerte, for å vinne krangler med folk de ikke liker – eller rett og slett bare for spøk.

Dette siste kan ha vært motivet for historiens første svindel, de «lyvende steinene» fra Würzburg, tidlig på 1700-tallet, men det kan også ha vært misunnelse. To kolleger av arkeologen Johan Beringer «saltet» funnstedet hans med fossiler de hadde laget selv. Enten ville de gjøre spøken åpenbar, eller så ante de ikke hva et fossil var, de laget uansett en fossil komet og til og med et fossilt sitat fra Bibelen.

Utrolig nok bet Beringer på kroken, og publiserte det. Det endte i skandale.

Falskt menneskefunn

Piltdown-affæren handler også om forfalskede fossiler, men her var nok motivene flere.

I 1912 vakte det stor sensasjon da «Det manglende mellomledd» ble funnet - selvfølgelig i England.

For mer enn 100 år siden visste vi lite om menneskets fortid. Neandertaleren var funnet i Tyskland, og Cro Magnon-mannen i Frankrike. I tillegg var det funnet en Java-mann i Indonesia, og dett var stort sett dett.

Det i hvert fall noen briter spurte seg, var hvorfor ingen «mann» var funnet i menneskehetens vugge, les England? Slike tanker kan ha medvirket til at svindelen først ble oppdaget ut på 1950-tallet. Piltdownmannen hadde da forvirret forskerne i mer enn 40 år.

Dette er kanskje et eksempel på at det er lettere å lure folk, dersom du serverer noe de liker. Albert Einstein svindlet aldri, men også han lot seg lure:

Emil Rupp var en ung mann med store ambisjoner, men uten matchende evner. Et samarbeid med ”verdens største vitenskapsmann” ville derfor passe bra. Einstein hadde på sin side et problem - etter to relativitetsteorier, fordypet han seg på 1920-tallet i kvantefysikk, og slet med lysets natur - bølger eller partikler?

For å få svar trengte han koherente stråler – og de var vanskelig å lage. Han fikk kontakt med tyskeren Emil Rupp, som lett kunne føre Einstein bak lyset (unnskyld). Jøden Einstein kunne på 1920-tallet ikke kontrollere hva Rupp drev med.

Dermed gikk det flere år før Einstein forsto at han var blitt lurt – delvis av sin egen ønsketenkning.

Karriere og glamour

Vitenskapen har absolutte redelighetskrav, som de aller fleste etterlever samvittighetsfullt. Samtidig er det ingen mangel på fortellinger om akademisk juks og fanteri. Det er så mange, at jeg har skrevet en bok om det (den heter «Juks» og finnes på biblioteket) – og tro meg, de aller fleste svindlere er akkurat like kjedelige som Jon Sudbø.

Etter cirka 1980 handler alt om å fremme sin egen, dønn kjedelige karriere. I denne sammenheng er det noe «forfriskende» ved den danske «glamour-forskeren» Milena Penkowa som svindlet seg til millioner som hun brukte på klær og dyre biler.

«Hun hadde utseendet, talentet, kunnskapene og medietekket», skrev Dagbladet for ti år siden.

Bakkenteigens mange juksemakere føyer seg altså inn i en lang tradisjon.