– Hvor skal du?» spurte jeg Sara som går i femte klasse.
– Jeg skal sykle i 40 minutter, svarte hun.
– Gymtime.

Elinor i annen klasse fikk tilsendt oppgaver på e-post, og snakket med læreren sin to ganger i uka på telefon. I flere uker var hun helt uten kontakt med klassevennene. Oppgavene var gode, og det ble forventet at foreldrene skulle veilede.

I en niendeklasse delte norsklæreren elevene i grupper. Gruppene skulle velge seg en lokal forfatter og lage en PowerPoint eller Prezi med videosnutter og voiceover om han/henne, samle inn kunnskap via nettet om oppvekst, privat- og yrkesliv, finne bilder og ta bilder selv, foreta intervjuer, og lage en presentasjonsside om forfatteren på norsk og engelsk. Minst to ganger i uka skulle referatet fra digitale planleggingsmøter legges inn på læringsplattformen Canvas. Instagram, webinarer gjennom Skype, Face-time eller Teams, mail og mobiler ble forutsatt brukt.

Professor Halvor Bjørnsrud brukte betegnelsen Jurassic Park i doktorgradsavhandlingen sin om skoler som omtrent hadde stått stille siden 50-åra, der elevene satt ved hver sin pult og fikk individuelle oppgaver omtrent hele dagen, der samarbeid var en uting og læreren bestemte det meste som skulle gjøres i detalj. Nå er det heldigvis meget få, om noen, slike skoler eller klasserom som fortsatt eksisterer.

God læring kjennetegnes av medbestemmelse, fordyping, samarbeid, kommunikasjon og kunnskapsdeling, slik niendeklassenes arbeid ovenfor ble preget av. Digitale plattformer gjør det relativt enkelt å oppnå dette selv når elevene befinner seg i hver sine hjem. Dette er digitale ferdigheter som de fleste ungdomsskoleelever allerede besitter eller skal tilegne seg i skolen. Digitale gruppemøter og presentasjoner krever for eksempel ikke høy kompetanse for å gjennomføres.

Sara ovenfor skulle ut og sykle. Alene. Ingen møter eller felles sykkelturer med medelever, ingen felles mål, ingen bilder eller oppgaver underveis som skulle deles med klassen.

Elinor hadde det omtrent på samme måte. Mens Sara var stor nok til å holde kontakt med venninner, både gjennom mobilen og i nabolaget, var dette ikke mulig for Elinor. Hun og de andre annenklassingene hadde ikke nødvendigvis fått mobil, og ingen i klassen bodde nær nok til at hun kunne oppsøke dem alene. iPaden var enda ikke tatt i bruk til slikt formål. Å holde nødvendig avstand i den første koronatida, hadde sjuåringene heller ikke mestret.

De fleste lærere har antakelig en bevisst holdning til utnyttelse av fellesskapet i læringssammenheng. For å få det til på en kompetent måte i for eksempel perioder med pandemier, kreves ikke bare pedagogisk, men også digital kompetanse.

I den barneskolepedagogikken jeg har referert til ovenfor, ser vi konturene av femtiåra (eller Jurassic Park) på nytt. Elevene fikk de samme oppgavene, de skulle utføres individuelt, fellesskapet og dermed mulighetene til å utnytte fellesskapet til utvidet læring, ble ikke utnyttet.

Oppgava som ble gitt niendeklassen ovenfor kan forstås som et resultat av en pedagogikk som legger vekt på selvstendighet, kommunikasjon, samarbeid og kunnskapsdeling. Elevenes kreativitet blir stimulert. Estetiske fag (som sang og musikk) kan trekkes inn. Vurdering av hverandres arbeid og medelevers forslag til forbedringer i prosessen, kan inkluderes i oppgavene.

Dette er i tråd med framtidas kompetansebehov, yrkeslivet krever stadig bedre kommunikasjons- og samarbeidsferdigheter, noe som også reflekteres i arbeidet med å fornye skolens læreplaner. Mine erfaringer viser at slike former for samarbeid, der alle elevene opplever at de rent faktisk er i stand til å bidra til medelevers læring, skaper en unik form for motivasjon og læringslyst. Fellesskap har et stort potensial for læring. Også digitalt fellesskap.