Hunden vår ga labb når den fikk en godbit. Av og til rullet den seg på ryggen i ren glede over å få det den ville ha. Men det var hunden vår. At politikere også ruller seg rundt i det grønne er ikke like søtt. Presumtivt oppegående folkevalgte logrer for hverandre for å fjerne parkering og lage park for antatt lekende mennesker midt i mylderet på brygga.

Vi får høre beskrivelser om familier som tar tog til Tønsberg og gleder seg til å bestige lastesykkelen for å vise fram byen. Vi håper de har god tid og brukbar økonomi. Tog er dyrt, sykkelleie koster – og antakelig slår de ikke opp telt i Stoltenbergsparken, men skal ha en overnatting eller to. Good luck with that, småbarnsfamilie. Vi får høre at fedre kåserer om Tønsbergs historie fra sykkelsetet. Mange unger jeg kjenner ville gått til generalstreik ved McDonalds – selv om Birkebeinernes historie er aldri så blodig. Og du, bestemor som gleder deg til å tråkke til byen med barnebarna for å spise is: Koselig, men du er skrekkelig modig. Med dagens trafikk og alle djevelsyklistene, ville jeg gjort den sykkelturen skikkelig kort om barnebarna bare var sånn passe normalt aktive.

Men vi blir nok nødt til å sykle hele hurven framover, for ikke nok med at koronaen tar livet av butikkene, nå gjør hatet til bilen det samme. Og jammen ser det ikke ut til å bli en realitet, antakelig med payback involvert. Parkeringen ved avisen er nok bare første steg. Om du er en av de som vil besøke granittkledde og tre- og butikkløse Tønsberg der man snart bare kan få en øl og en latte, må du slenge deg på sykkelen. Noen har gitt noen altfor stor makt. Og det er flere enn ett parti som har skylden for det.

Det kan bli trøblete å komme seg over den nye brua fra Smørberg og til byen også, hvis det ender opp med å bli en tofeltsbru. Men jeg tror jeg likte tidligere tiders lokalpolitikere, de var så framsynte at de bygde fire felt på Kanalbrua. Det er et håp om at noen folkevalgte i ett eller annet parti nå er så tøffe at de krever firefeltsbru og beviser at de har integritet og ryggrad. Slutt å degge for mindretallet. Og Vestfjordforbindelse-folket? Jeg synes de bør bygge brua si, men fint om de gjør det i stillhet. Men noen bør kanskje nok en gang spørre Sandefjord om hva de synes om ideen. Det kan komme en liten overraskelse.

Noen har kulturelle visjoner for byen. De vil etablere et museum for mannen i skjelettdrakt. Men når jeg tenker meg om, så har vi hauger av sønner og døtre av Tønsberg som kunne fått et museum. Vi har Carl E. Paulsens plass, men ikke noe museum. Det er på tide å hugge i stein. Odd Børretzen-museet glimter med sitt fravær. Et måkeskrikmuseum er på sin plass i Gråbrødregata. Per Asplin-museet? Byen hungrer etter dansende Putti Plutti-er og merchandise i form av nisseluer. Et influenser-museum? Om et par år, kanskje, når de har skrevet memoarene sine. Og Seigmenn, Lise Davidsen, herregud ... Uansett så kan vi få til et Aqua-Lene-museum på Re. Noen kan sikkert donere sin gamle Barbie-samling. For på Re er det til og med gratis parkering.

Egentlig har vi så mange sønner og døtre at vi kunne laget en egen gate. Tønsbergs Exhibition Road. Tønsberg, det nye London. Men butikkene blir færre, og det kan også være et sjansespill å satse på museumsbransjen. For jeg kjenner flere som bor mer enn hundre meter fra sentrum, sliter med en kropp som knirker og helst tar bilen til byen. Da er det fint å få parkert. For det kan hende folk ikke velger sykkel for å gå besøke byen vår. Særlig ikke i februar, når vinden uler over Semslinna, ungene sutrer i lastesykkelen og snøen føyker.

Min personlige teori er at restaurantene på brygga vinner over all verdens museer og butikker. La oss i det minste håpe at både bestemødre og dagens glade gutter fortsatt kan parkere ved brygga. Selv om flere av Tønsbergs sønner og døtre sikkert har vært solid bløtlagte der.