Gå til sidens hovedinnhold

Kan vi gråte sammen?

Er det slik at gråt ofte assosieres med svakhet og skam, den sterke tar det fint?

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Gråter du i begravelser? Begravelser kan være trist, eller det kan være en lettelse at lidelse tar slutt. Sorgen har mange ansikter og vi trenger raushet med hverandre når vi opplever tap. For mange er vonde følelser vanskelig å forholde seg til. Hva gjør du når følelser presser på innsiden? I enkelte kulturer kan høylytt gråt høres, det kan til og med være gråtekoner som tar i på sørgesammenkomster.

I Norge kan man høre uttalelsen «hun tok det fint» om sørgede som ikke sørger synlig i begravelsen. Man kan lure på om vi som samfunn verdsetter at følelser holdes på innsiden. Døden er en umiddelbar avslutning på dette livet når den kommer for hver av oss, til sin tid. For alle som lever noen øyeblikk videre, vekker døden naturlige nok følelser av ulike slag. Møte med døden mobiliserer også i oss de strategiene vi har lært å møte følelsene med. Skal følelser slippes ut, eller døyves med noe? Eller er det mulig å tenke følelsene bort? De fleste gjør litt av hvert hjemme hos seg selv.

Ikke lett å få ut gråten

I mange begravelser er det påfallende stille. Selvsagt er det familieforskjeller, og vi sørger ulikt som individer. Er det slik at gråt ofte assosieres med svakhet og skam, den sterke tar det fint? En slik holdning til de vanskelige følelsene kan føre til at man holder gråten inne, med alle de kreftene det tar. En ting er sikkert, det er ikke så lett å få ut gråt eller andre vonde følelser vi har lært at skal holdes inne. Når mange vonde følelser holdes inne, preger de kroppen og kan skape spenninger. Dette genererer ofte flere strategier for å unngå å føle mer, i stedet for å bli kjent med seg selv og egne muligheter. Flere tar en pille for å få hjelp til å gjennomføre begravelser uten lyd. Det er en mulig strategi. Men det skal ikke være nødvendig å måtte gjennomføre en begravelse lite synlig berørt?

Anerkjenn tristheten

Når er det tid for å gråte med lyd? Det ser for meg ut til at mange tror at hvis de først begynner å kjenne tristhet, tar tårene aldri slutt. Å utforske og anerkjenne egen tristhet, vil ikke si det samme som å bli varig deprimert. Så ender vi alltid med sammen spørsmål: Hva er riktig for den enkelte i sin unike sammenheng? Slippe følelser, eller holde de innenfor? Å bli invadert med andres eller egne strenge forventninger i sørgetiden gjør oss ekstra slitne. Hvis vi gir hverandre frihet og har et rom for å kunne gråte sammen ved behov, blir vi mindre alene.

Det vi ikke lærte på skolen er hva vi gjør helt konkret når vi ønsker å regulere vår egen gråt. Hva skjer hvis vi retter oppmerksomheten til magen, eller hvordan det knyter seg i brystet, og svir i øynene, gråter vi mer eller mindre da? Mange gråter mer. Det samme skjer hvis vi tenker på de triste tankene og minnene, for ikke å snakke om lytter til trist musikk. Hva skjer hvis vi kjenner pustebevegelsen i oss selv? Da forløses ofte resten av gråten, og så stilner det? Men hva skjer hvis noen legger armen rundt oss, da kommer det ofte mer gråt og så stilner det? Vi kan påvirke hvordan følelsene bølger både i møte med oss selv og hverandre. Den som har lært å holde, kan øve på å slippe og omvendt.

Vis sårbarhet

Hva skjer hvis vi kikker på to sideantall i en salmebok, og ser hvor stor differansen er mellom tallene? Eller klyper oss selv rytmisk i hånden, kjenner på trykket vi selv skaper eller teller ned fra hundre til null? Mange gråter mindre da. Vi kan flytte oppmerksomheten og på den måten hjelpe oss selv. Øvelse i dette gjør oss tryggere og dermed evner vi å verdsette den forløsende gråten hos andre. Gråt tar av, vokser og roer seg. Å tørre å vise sårbarhet er en styrke. Når sorgen over våre tap rammer, trenger vi raushet for hverandres følelser. Begravelser kan være et sted det er plass til å gråte sammen ikke sant? Når vi slipper gråten og lar den befri oss for spenninger, hender det latter over minner bølger gjennom oss. Sorg og glede kommer fra samme kraftkilde. La oss anerkjenne følelsene sammen, og på den måten oppdaget fellesskapet og håpet det gir.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.