Jeg er kanskje ikke i målgruppa for innlegget ditt 11.august. Om få år bikker jeg 30, og jeg har et liv jeg er veldig glad i, med en flott jobb og en fantastisk ektemann. Jeg kan likevel ikke la være å svare deg. 

For noen år siden ville jeg nemlig vært en av dem du forklarer at du har fordommer mot – ei 15 år gammel "deppa" jente som (sikkert plagsomt tydelig) uttrykte at hun ikke hadde det bra. Vi hadde ikke sosiale medier, men jeg skrev likevel. Noveller, dikt, lapper som gikk mellom venninner i timene.

En av skolestilene mine ble levert til helsesøster, som ba meg slutte å tulle med sånt. Jeg slet med ettervirkningene av mange års mobbing, men det jeg først og fremst fortvilte over i hverdagen var «tulleproblemer», som at jeg aldri følte meg bra/tynn/pen nok, at jeg ikke nådde karaktermålene mine, eller at jeg mistet den ene venninna mi til kulere og mer vellykkede jenter. For det var det som utløste og ga form til de vonde følelsene fra dag til dag, det var de tingene jeg klarte å sette ord på.

Hvis noen hadde giddet å snakke med meg istedenfor å avvise og kjefte på meg, hadde jeg kanskje ikke nylig lagt bak meg årevis med depresjoner, selvmordsforsøk og alvorlig selvskading. Du kan aldri vite hvilke tilsynelatende bagatellmessige smerter som huser større og dypere sår.

Det er forferdelig farlig å romantisere selvskading og depresjon. Men jeg er ikke av den oppfatning at det er det du vil til livs med innlegget ditt, eller for den saks skyld at det er det som er det mest utbredte problemet blant dagens ungdommer.

Du skriver for eksempel: «Flere bruker sosiale medier til å fortelle om hvor vondt de har det, hvor slitne de er eller hvor mye press de føler. «I dag er det tre uker og to dager siden jeg sist kuttet meg» leste jeg nylig på nettet, illustrert med et avbildet håndledd med tre små bloddråper på. Misforstå meg ikke, det er flott at vi kan belyse temaer som selvskading, depresjon og vonde hverdager, men et sted bør kanskje grensen gå?»

Og da lurer jeg på: hvilken grense? Grensen for hva vi skal ta alvorlig? Grensen for hva som er «ordentlig» og «verdig» selvskading og depressivitet? Skal den gå ved et visst antall bloddråper, eller vil du helst se åpne kjøttsår der fettvevet tyter ut og du kan se pulsen i pumpingen fra blodet? Min erfaring er at du ikke er alene om å foretrekke sistnevnte før problemet tas alvorlig. Det er en oppfatning som florerer blant alt fra lærere til helsepersonell, men som det heldigvis drives omfattende holdningsarbeid for å få bukt med, fordi den rett og slett er skadelig. Mange lange og vonde sykdomsforløp har begynt sånn, med noen små risp og et par stusselige bloddråper som ikke ble sett på som nok.

Og vet du hva? Jeg skjønner faktisk at ungdom nå om dagen sier de er ”deppa” istedenfor ”trist” og går til stadig mer drastiske skritt for å bevise det. Dere er utsatt for et press hinsides det jeg kan forestille meg. Jenter skal ha mellomrom mellom låra, definerte muskler og store pupper i en alder av 14, der vi nøyde oss med å strebe etter flat mage og synlige kravebein.

Dere skal trene målrettet flere ganger i uka der vi nøyde oss med en fritidsaktivitet eller to. Dere skal ha skyhøye ambisjoner og selvrealiseringsmålene klare på et tidspunkt der min generasjon syntes det var greit med planer om ”noe innen media”. Og hvis dere ikke får til ting, så har dere bare ikke villet det nok. Hvis dere blir slitne og leie, så skal dere motivere dere selv, vise viljestyrke og bare ville litt til.

Du sier til dine jevnaldrende at de må tåle mer. Jeg grøsser av tanken på alt dere allerede må tåle. Det er ikke rart at dere trenger ord som ”deppa” for å beskrive det som er vanskelig, eller at noen prøver å kutte og sulte fram håndfaste bevis på at de faktisk har det vondt, når alt annet bare blir føyset vekk.

Dere er unge. Det er naturlig at følelsene går opp og ned, og å bli dumpa av kjæresten føles faktisk som verdens undergang når man er 16. Problemet er imidlertid ikke at dine jevnaldrende blir deprimert av bagateller, men snarere at måten samfunnet – også du – lærer dem å forholde seg til disse bagatellene på, skaper usunne og i noen tilfeller sykdomsfremkallende reaksjonsmønstre og mestringsstrategier.

Alvorlige psykiske helseproblemer oppstår selvsagt ikke fordi man ble dumpa av kjæresten, men de kan oppstå når man over tid møtes med diskreditering og devaluering av de vonde følelsene slike hverdagskriser skaper. Når man blir latterliggjort, sett ned på, avvist og kjeftet på av omgivelsene når man har det vondt, er det dessverre mange som finner en løsning i å stenge følelsene inne og la dem råtne. Det går kanskje fint en stund, og du, Eira, vil slippe å se dem, men er det virkelig et sånt samfunn du vil ha? Jeg håper ikke det. 

Man kan jo bare spekulere i hvor stor andel av det økende antallet unge som ikke klarer seg i arbeidslivet på grunn av psykiske problemer som kunne vært spart hvis vi bare ikke var så forferdelig gniene på empati og medlidenhet i nettopp hverdagen, før spesialisthelsetjenesten må kobles inn.

Elisabeth Kirknes Sletholt