Gå til sidens hovedinnhold

Klimadebatten: Det er som med værmeldinga. Den treffer ikke alltid nøyaktig. Men vi hører på den.

Artikkelen er over 1 år gammel

Tønsbergs Blad har hatt en lengre debatt om klima, nå sist 30 januar et lengre innlegg av Geir Stenersen om CO2 i klimaspørsmålet. Hans hovedargument – bortsett fra å stille spørsmålstegn ved en del av påstandene om årsakene og sakligheten i klimadebatten – er at lille Norge setter både velferd og økonomi i fare ved et fanatisk «grønt skifte», samt at lille Norge monner likevel så lite i det globale perspektivet.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det har han helt rett i. Både i at fanatisme sjelden fører til noe godt. Og at vi ikke utgjør mer enn en forstad til New York i et globalt perspektiv. Men vi utgjør faktisk det. Og den forstaden kan være avgjørende.

Det er bare å se på valgene i USA. En liten delstat har vært avgjørende for hvilken presidentkandidat som vant valget. Med enorme konsekvenser for en hel verden. Derfor kan vår innsats ikke være bare «dråper i havet», men kanskje heller «ringer på vannet». De brer seg som kjent utover.

Videre stiller han spørsmålstegn ved om målinger og prognoser er å stole på. Det har han også rett i, dvs. å stille spørsmålstegn. Det er nettopp vitenskapens vesen. Mye av det som måles, både når det gjelder temperaturer, CO2-innhold og årsaksforhold, er i utgangspunktet usikkert. I utgangspunktet. Det er derfor det blir gjort så vanvittig mye for å få definert «hvordan måler vi den globale temperaturen best?». Derfor er det internasjonale konferanser og møter for at hauger av vitenskapsfolk skal bli enige om den mest riktige måten å definere dette på. Og hver gang kommer de litt nærmere sannheten..

Derfor er det også hauger av vitenskapsfolk som diskuterer hvor mye CO2-innholdet øker, og i hvilken grad menneskelige utslipp er årsak til dette (de har jo funnet ut at problemet er egentlig motsatt: vi har sluppet ut mye mer CO2 enn vi har målt økning i atmosfæren. Hvorfor det? Hvor er det blitt av?) og hvor mye denne økningen påvirker den globale temperaturen (så langt de klarer å bli enige om hvordan den skal måles).

Nettopp det er jo problematisert i flere forskningsrapporter, bla. som ble omtalt i en artikkel i Aftenposten 31. januar d.å.: at oppvarmingseffekten av CO2-utslippet ikke har varmet opp atmosfæren slik vi hadde ventet, men derimot havet. Men å varme opp havet går mye langsommere, og har derfor ikke vært registrert ordentlig før nå. Og som kommer til å ha store konsekvenser, men over mye lengre tid.

Vitenskapelige metoder

Poenget er at disse haugene av vitenskapsfolk som kommer med sine forskningsresultater (som FN forsøker å lage en konklusjon av på tvers av landenes politiske og økonomiske interesser), jobber etter de samme vitenskapelige metoder som har gitt oss vaksiner mot kopper, gitt oss mobiltelefonen, gjort oss istand til å finne og utvinne olje på store havdyp, gjort landbruket vårt mye mer effektivt, brakt oss til månen, og gitt oss atomkraft. Og atombombe for den saks skyld.

Den samme forskningen sier oss at – i den samme grad som med medisin, romforskning m.m. – menneskeskapt utslipp av CO2 er med på å øke den globale temperaturen, både i atmosfæren og i havet. Sammen med andre faktorer, både naturlige og menneskeskapte. Andre faktorer motarbeider temperaturøkningen. Men de kommer visst for øyeblikket litt til kort…

Hvis han stiller spørsmålstegn ved om alle disse vitenskapsfolka har tilnærmet «rett» i sine funn, så må han også stille spørsmålstegn ved en del av det andre disse vitenskapsfolka påstår i samme åndedrag. Som f.eks. at vi har kommet til månen. Eller at jorda er flat. Eller at mennesker og aper har utviklet seg fra de samme forfedrene. Det er jo noen som tviler på det også.

Og så forsøker andre forskere å finne ut og beregne hva konsekvensene av denne økningen av CO2 i atmosfæren kan bli. Det er igjen den samme vitenskapen som brukes for å stoppe epidemier (corona…), naturkatastrofer, økonomiske kriser eller annet. Eller som beregner hvor mange menneskeliv som kan bli spart ved å innføre de og de sikkerhetsforskriftene for biler og bilkjøring. Eller forbud mot røyking. Men alle disse beregningene er jo i sin natur bare «sånn ca.» For det er jo vanskelig å spå om framtiden.

Ikke skråsikkert

Denne vitenskapen er ikke perfekt. Vitenskapen er aldri skråsikker. Det er i dens natur at den er kritisk til sine egne resultater. Vitenskapen kan aldri egentlig «bevise» noe. Den kommer bare litt nærmere «sannheten» hver gang det gjøres nye forskning. Derfor sier den at «ting tyder på at HVIS vi gjør sånn eller sånn med naturen og økosystemene, slipper ut så og så mye CO2, og at forholdene forøvrig er sånn eller sånn, så er det så og så sikkert at det eller det kan skje.» Og så er det noen ( i klimaspørsmålet et bittelite mindretall) som sier: Jo, men det er ikke helt riktig.

Det er som med værmeldinga. Den treffer ikke alltid nøyaktig. Men vi hører på værmeldinga når vi planlegger helgeturene. Og hva slags klær vi tar med oss. Selv om vi vet at værmeldinga ikke alltid har helt rett. Men stort sett. Sånn ca. 70 prosent kanskje, avhengig av hvor nøyaktig den forutsier været.

Vitenskapen sier også at CO2 bare er én side av saken. Det er flere andre utfordringer, ikke minst reduksjon av artsmangfold pga. menneskets overutnytting av arealer og naturressurser, som kan være vel så dramatiske som CO2-utslipp. AT vi forbruker mye mer naturressurser enn det som gjenskapes, er det overhodet ikke diskusjon om. Men HVOR MYE overforbruk, kan vi diskutere. Samt konsekvensene.

Derfor sier FN – basert på alle disse tusenvis av forskere (hvorav noen også jobber med værmeldingene) - at HVIS vi fortsetter med den utviklingen og det utslippet som vi gjør nå – hvor det globalt sett ikke har skjedd en reduksjon i ressursoverforbruk eller i utslipp av hverken CO2 eller andre klimagasser – så er det (f.eks.) 5 prosents sjanse for at temperaturen vil øke 3 grader globalt. Og da trolig med drastiske endringer for samfunn og økonomi.

Klimaet endrer verden

Men hvilke endringer og i hvilken grad avhenger av forskjellige faktorer, f.eks. hvor i verden du bor: Kanskje 75 prosent i Afrika og bare 25 prosent i Norge, alt avhengig av hva du mener med «endringer». På samme måte som den flerårige hetebølgen som begynte i Syria i 2006, og førte til at over en million bønder måtte forlate landsbygda og dro inn i allerede overfylte byer. Det var faktisk en medvirkende årsak til «den arabiske våren» i Syria, med påfølgende borgerkrig og den såkalte «flyktningekrisa» i Europa og Norge.. Det var jo ikke Europa og Syria som hadde «krise». Det var borgerkrigsflyktningene (miljøflyktninger?) som opplevde den virkelige krisa.

Derfor sier FN at hvis vi fortsetter utslippene slik som vi gjør, så sier vitenskapen at det vil være 5 prosent risiko for at verden «kræsjer».

Hvem av oss ville satt barnebarna våre i et fly eller en bil som hadde 5 prosent risiko for å «kræsje»?

Men det er det vi gjør hvis vi fortsetter den linja som vi er på nå. Sier den vitenskapen som gir oss værmeldinga. Og som vi hører på når vi skal planlegge helgeturen. Eller hvilke medisiner vi skal ta når vi er bekymret for influensaen. Eller corona-viruset.

Skal vi ikke heller høre på «værmeldinga» så godt som den nå kan forutsi været, være kritiske på en saklig måte, og heller diskutere hva vi må gjøre for ikke å «kræsje»? På den ene eller den andre måten?


Kommentarer til denne saken