Den lette etappen kom først

Trude Trønnes er advokat og forfatter. Hun skriver i Tønsbergs Blad hver måned.

Trude Trønnes er advokat og forfatter. Hun skriver i Tønsbergs Blad hver måned.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Etter fødselen står alle klare for å hjelpe med barnet vi har fått. Etter hvert blir det stille.

DEL

Trudes tankerEn del av hjelpekorpset består av de nære, som besteforeldre, tanter og onkler og venner og kanskje noen gode naboer hvis vi har. Men det offentlige har sannelig sørget for oss: Vi har samtaler på fødeavdelingen, vi har helsesøster som kommer hjem og følger opp videre ved behov, vi har helsestasjonen som er åpen for også de uanmeldte besøk, vi har ammehjelpen, vi har mulighet for egne fysioterapeuter hvis det må til, vi har barselgrupper og etter hvert har vi også barnehagen med pedagoger og spesial­pedagoger og hele tiden er det noen rundt oss som har gode råd å gi hva gjelder alt fra soving, spising og fordøyelse og etter hvert også grensesetting og oppdragelse generelt. Og vi lytter. For vi vet de kan. Vi snur oss mot de kloke tantene, vi ringer helsestasjonen, vi spør i barnehagen, vi snakker med de andre foreldrene som vi møter i barnehagen når vi henter på ettermiddagen og kanskje barnet ikke vil hjem og vi står der i garderoben og veksler mellom å lokke og true, og de andre foreldrene nikker gjenkjennende og vi veksler blikk og alt er så ufarliggjort på den måten noe normaliseres når man deler med andre.

Etter hvert blir det stillere. Det blir noe stillere når de begynner på skolen, men fremdeles er kompetansen på små mennesker i den alderen ganske tilgjengelig, og vi kjenner stort sett foreldregruppen, skolen er lokal og kjent, og det lille vesenet gjennomgår heller ikke de største endringene. Arenaene for samtaler og refleksjon rundt barna er mange og lett tilgjengelige, vi henter og bringer og møtes i skolegården, på parkeringsplassen, i bursdagene og hvis de skal overnatte hos hverandre står vi litt på trappen ved overlevering og snakker før vi kysser barnet ha det og god natt og om kvelden får vi en sms fra den voksne som passer på hvor det står at de lekte helt til klokken 21.30, men de har sovnet nå.

Så, så blir det stille.

Hvor er hjelpekorpset nå? Hvor skal vi snu oss nå? Hvor er kompetansen, hvor er de lett tilgjengelige rådene?

Det blir stille når barna våre begynner på ungdomsskolen og det er nå vi mister oversikten over klassen, over medelever, over foreldrene, over hvem barna er sammen med, over tiden de tilhører og vi ser at de endrer seg og vi vet jo at det som skjer inne i dem er store ting; barna våre skal nesten tegnes opp på nytt, det de skal gjennom nå sammenlignes med endringen de gjennomgikk da de var mellom null og to år, hjernen er visstnok like myk og formbar som den gang. De bygges nesten helt om og den delen av hjernen som styrer vurderings­evnen, impulskontroll, planlegging og som mestrer risikovurdering, den heter frontal­lappen og den ferdigstilles faktisk ikke før de er godt over 20 år. I tillegg er følelsene i bevegelse og dermed kanskje av og til i overtak når frontallappen har så mye annet å drive med, vi snakker impuls fremfor logikk.

Og i dette står vi. De voksne, som skal representere visdom og styrke og lunhet og tydelighet og uendelig kjærlighet i møtet med det som kan svinge fra mørkt og mystisk til lyst og lett som en fjær på nesten samme tid, som er åpent og sårt og lukket og mykt og avvisende i ett, og vi tenker på den oversiktlige treåringen i garderoben i barnehagen som man hadde en slags intuitiv måte å nærme seg på, det kjennes lysår unna og det er det også, dette er så mye mer komplisert enn som så, dette krever noe helt annet av oss og det er da vi spør: Hvor er hjelpekorpset nå? Hvor skal vi snu oss nå? Hvor er kompetansen, hvor er de lett tilgjengelige rådene, den åpne helsestasjonen man kan ringe til, de kloke helsesøstrene som kom på hjemmebesøk, hvor er de imøtekommende pedagogene, hvor er samarbeidet, hvor er gruppene, hvor er garderobene man ble trygge på normaliteten, hvor er trappen man overleverte ikke bare barnet, men også informasjon, hvor er arenaene nå?

Det er stille. Vi står alene og det er her vi skjønner at den lette etappen i dette foreldreskapet, den kom faktisk helt først. Det er nå det begynner.

Artikkeltags