75 år etter at hatet sendte 772 jøder i døden, må vi fjerne hatkommentarer fra tb.no hver uke

RYSTET: – Vi har nylig opplevd en ny flyktningkrise her i Norge. Det er selvfølgelig store forskjeller på flyktningene i mellomkrigstiden og i dag. Ikke minst omfanget. Men det er likheter også, skriver journalist Knut-Erik Lahn.

RYSTET: – Vi har nylig opplevd en ny flyktningkrise her i Norge. Det er selvfølgelig store forskjeller på flyktningene i mellomkrigstiden og i dag. Ikke minst omfanget. Men det er likheter også, skriver journalist Knut-Erik Lahn. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

– De truer norsk kultur, er en byrde for staten og har med seg en skummel ideologi. Synes du dette høres kjent ut? Den beskriver tilstanden i Norge for over 80 år siden, men er skremmende aktuell.

DEL

MeningerMed klump i halsen har jeg den siste uke fordypet meg i et av de mørkeste kapitlene i Tønsbergs historie. Jødedeportasjonen. Etter å ha blitt arrestert i oktober og november 1942, og deretter internert på Berg, ble 20 jøder fra Tønsberg stuet om bord i DS «Donau» og fraktet til Auschwitz for å dø. Den 26. november for 75 år siden.

LES OGSÅ: Her er familiene som ble sendt i døden

Blant de 20 personene vi har presentert bilder av i dagens avis, er det særlig to bilder som har festet seg på netthinnen min. Bildet av en smilende Mina. Og bildet av lillebroren hennes Sem, den lille gutten med det lure smilet i munnviken. 

Begge to ble født i Tønsberg i mellomkrigstiden, og foreldrene drev en suksessfull butikk ved dagens Farmannstorvet. Men en dag rives de ut av barndommen, og blir sendt vekk for å dø. Fordi de er jøder. Åtte og ti år gamle.

Blant den jødiske befolkningen i Tønsberg var det personer som hadde kommet til Norge for å finne trygghet. Men det var ikke så lett å komme inn i Norge like før annen verdenskrig.

DREPT: Sem (8) og Mina (10) var de to yngste ofrene i Tønsberg for deportasjonen. Ifølge en overlevende satt de to og klamret seg til moren sin under overfarten med «Donau» mot Auschwitz.

DREPT: Sem (8) og Mina (10) var de to yngste ofrene i Tønsberg for deportasjonen. Ifølge en overlevende satt de to og klamret seg til moren sin under overfarten med «Donau» mot Auschwitz.

– Jøder hadde vanskeligheter med å komme inn i landet fordi det var en tanke blant myndighetene om at de brakte med seg en annen kultur som truet det norske, de kunne bli en økonomisk belastning for staten, og at de brakte med seg en skummel ideologi, sier historiker Thomas Nilsen i artikkelen.

Hatefullt mot barn som drukner

Høres det kjent ut?

Vi har nylig opplevd en ny flyktningkrise her i Norge. Det er selvfølgelig store forskjeller på flyktningene i mellomkrigstiden og i dag. Ikke minst omfanget. Men det er likheter også.

I begge tilfellene er dette mennesker som tar meg seg barna sine for å unnslippe forfølgelse, død og ødeleggelser i hjemlandet. Og akkurat som jødene, blir mange av dagens flyktninger redusert til å være symboler for den «-ismen» de kommer fra. Vi ser ikke Mina'ene og Sem'ene blant alle de som kommer til oss for å få hjelp.

I trygge Norge klarer noen å lire av seg hatefulle ytringer mot små barn som drukner i Middelhavet.  Under fullt navn  og bilde.

«Nødvendig å fjerne jødene»

På nettdesken hos oss i Tønsbergs Blad sitter det journalister som hver dag følger med på kommentarfelten under artiklene vi publiserer. Og de må fjerne kommentarer som forfekter det menneskesynet som gjorde at noen tønsbergensere for 75 år siden var med på å arrestere, internere og deportere naboer og barnas klassekamerater.

«Forretningsjøden og kommunistjøden er de verste mennesketyper jeg noensinne har sett. Det var en hård men nødvendig operasjon å fjerne jødene», skrev tønsbergenseren Kåre Stang i et brev til moren sin på 1940-tallet.

Hver uke sletter mine kollegaer kommentarer som dette: «Sånn går det når vi importerer så mye dritt hit til landet», i en artikkel som omhandler en knivepisode i en bolig. Og «Dette var ikke overraskende, ikke mye godt å si om disse inntrengerne her!» – i en sak om svineinfluensa blant flyktninger i Stokke.

Søndag tenner vi et lys

Historiker Thomas Nilsen opplever det også:

– Noen ganger, når jeg er ute for å signere bøker, hender det at det kommer voksne folk fram til meg og ytrer meninger like de som ble sagt om jødene den gang for over 75 år siden, fortalte Thomas til meg under arbeidet med artikkelen.

Storebroren til Sem og Mina var den eneste som overlevde av Plesansky-familien. I 1996 ble han intervjuet av Dagbladet.

– Jeg vet ikke når de døde, men jeg har valgt en dag og tenner hvert år lys til deres minne. Glemme kan jeg ikke, sa storebror Bernard.

Vi må ikke glemme vi heller. Tenn et lys i morgen. For Mina og Sem – og alle de andre barna i verden som trenger hjelp for å finne en trygg havn.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags