Så hvem vinner egentlig dette valget?

Når tre opprør herjer samtidig blant norske velgere, er det ikke lett å være Høyre og Arbeiderpartiet. Å få ordførermakt i Tønsberg og Færder kan koste mer enn det smaker.

DEL

MeningerFor åtte år siden stemte to av tre velgere i Tønsberg og Nøtterøy på ett av de to store partiene. I 2015 gikk andelen ned til ca. 60 prosent i begge kommuner på grunn av Høyres kraftige tilbakegang. Skal vi tro Tønsbergs Blads meningsmålinger kan de to «styringspartiene» denne gang falle ned mot en samlet oppslutning på litt over 50 prosent.

Høyre og Arbeiderpartiet har begge i perioder hatt mye å stri med, men har likevel fremstått som de to hovedalternativene i norsk politikk siden mellomkrigstiden. Høyre med mer vekt på privat eiendomsrett, private løsninger, individuell frihet og lav beskatning. Arbeiderpartiet med sterkere betoning av fellesskap, sosial utjevning og velferdstjenester i offentlig regi. Samtidig er de egentlig ganske like. Det blir ingen revolusjon når det ene av dem overlater makten til det andre. Ingen av dem har utpregede hjertesaker, men veier mange kryssende hensyn og gode formål opp mot hverandre. Begge er vant til å spørre om hva politikken deres egentlig koster i kroner og øre, og om vi har råd til den – i hvert fall når de sitter med makt og ansvar.

Ofte kjøper velgerne dette og stemmer Arbeiderpartiet eller Høyre fordi det betyr trygghet. Men i år er det mange som er forbanna. Tre ulike opprør preger denne valgkampen og gjør det vanskelig for politikere som prøver å snakke om stø kurs:

* Et klimaopprør – særlig blant ungdom.

* Et bompengeopprør – riktignok mest i enkelte byer.

* Et distriktsopprør i protest mot regionreform, politireform, forsvars- og sykehusnedleggelser.

Velgere som blir sterkt engasjert i enkeltsaker, søker gjerne mot partier eller valglister som oppfattes som spesielt tydelige i disse enkeltsakene. Distriktsopprøret har sendt Senterpartiet opp i en oppslutning på rundt 15 prosent på nasjonale meningsmålinger. Selv i Færder ligger Sp an til rundt 9 prosent, et historisk godt resultat på vestfoldkysten. Et økende klimaengasjement gjør at Miljøpartiet De Grønne kan se 10-tallet både i Tønsberg og Færder. Bompengeopprøret ser derimot ikke ut til å ha nådd oss lokalt denne gang, en skarp kontrast til protestvalget i 2003. Fremskrittspartiet, som erobret ordførervervet i Tønsberg og øykommunene den gang, lå i Tønsbergs Blads siste meningsmåling an til sitt dårligste kommunevalg i distriktet på 40 år.

I dette politiske landskapet sliter Høyre og Arbeiderpartiet, og mer på landsbasis enn her i distriktet. Anno 2019 ser det ut til at velgerne belønner tydelige alternativer. Kanskje ser vi en mild variant av de utfordringene demokratiet sliter med flere steder i verden. Demokratiet er en tålmodighetskrevende styreform – mange skal høres, mange tas hensyn til, prosessene være grundige – og resultatet blir ofte et kompromiss som mange vil forveksle med manglende handlekraft. Partier som bærer mye av denne politiske kulturen i seg risikerer å bli straffet når folk vil ha vei i vellinga. Det er betegnende at Ap ikke bare lekker til Sp og MDG, men også til partiene til venstre for seg.

Riktignok skal det nok mye til hvis ikke Anne Rygh Pedersen (Ap) eller Lise Mandal (H) blir ordfører i Tønsberg og Tom Mello (H) eller Jon Sanness Andersen (Ap) ordfører i Færder. Men både i Tønsberg og Færder blir de to stores kandidater avhengige av brede konstellasjoner av partier for å bli ordførere. Så er spørsmålet: Hva er de villige til å gi for å sikre seg støtten fra selvsikre, mindre partier som både vil ha politiske posisjoner og gjennomslag for sine hjertesaker?

Kan det for eksempel tenkes at fastlandsforbindelsen blir en del av hestehandelen etter valget? Både i Tønsberg og Færder har Høyre og Arbeiderpartiet gått inn for intensjonsavtalen mellom kommunene og fylkeskommunen, den som fastslår at fastlandsforbindelsen skal gå via Ramberg og Smørberg. Men denne løsningen var ikke hva kommunepolitikerne selv ønsket, og nylig fastslo en meningsmåling at støtten til Østalternativet med parallell kanalbru er økende i befolkningen. Partiene som vil skrote Ramberg-Smørberg ligger an til å gjøre et godt valg og havne på vippen. Er noen av kandidatene fra de to store partiene villige til å selge ut broen over Byfjorden i bytte mot ordførervervet?

Det er vanskelig å si nå om tilbakegangen for styringspartiene ved dette valget er tegn på varige endringer eller om de kommer tilbake med gammel styrke senere. Uansett er det et sunnhetstegn at ingen kan ta makten for gitt, heller ikke her i Tønsberg.

Artikkeltags