Vi skal her merke oss at jusen sammenfatter og gir uttrykk for innbyggernes vilje. På kommunalt byggesaksnivå betyr det omsorg og ansvar for det lokale landskap, den historiske bebyggelse og de kulturelle tradisjoner.

Mye av dette har nedfelt seg i Plan- og bygningsloven og kommunens planverk, der innbyggerne kan se hvilke krav de ansatte og politikerne må følge når planer og søknader om tiltak skal behandles og vurderes. For tiden pågår det en klagesak om en bolig i Åsgårdstrandveien 578, som ifølge Tønsbergs Blad nå har havnet hos Statsforvalteren. Det er en nabo som klager over boligens utforming og den omfattende sprengningen på tomten. Det er to vidt forskjellige ankepunkter, men høyst relevante for en vurdering ut fra lovverk og kommuneplaner.

Utformingen av den påklagede eneboligen i Åsgårdstrandveien må ha vært en estetisk vrien nøtt å knekke for kommuneansatte og politikere. Her har de tydeligvis gitt blaffen, for det finnes ikke faglig belegg for å godkjenne en så iøynefallende stygg arkitektur. Bygningen ligner da heller ikke på et bolighus, snarere et kontorbygg eller et industrilokale. Det monotone blokkpreget er iøynefallende, en treetasjes kasseform med en vilkårlig fasadeoppdeling der venstre del er dekket med brunt trepanel og høyre side med gråhvite plater. Poenget med en slik fasadeoppdeling virker så estetisk forskrudd at bygningens visuelle enhet kollapser.

LES OGSÅ: Boligstrid havner hos Statsforvalteren: – Et meget stort naturinngrep


Banal veksling

Vindustypen er et kapittel for seg. De er like i form og plassert enten stående eller liggende, trolig for at denne banale vekslingen skal skape «visuelle kvaliteter». Ut fra vindustypen og plasseringen er det ingen ting som tyder på at det finnes bofunksjoner på innsiden av veggene. Denne monotonien i vindustype og plassering fjerner selvsagt karakteren av bolighus, samtidig som den også dreper enhver mulighet for arkitektonisk estetikk. Visuelle kvaliteter oppstår først når det skapes variasjon og rytmisk likevekt i fordeling av bygningselementer.

Dette bolighuset får en helt annen og absurd vurdering i Rådmannens innstilling. Her henvises det både til Plan- og bygningslovens §§ 29–1 og 29-2, og kommuneplanens §§ 1.16.1 og 2.2.5, der det fremheves at tiltaket må ha gode visuelle kvaliteter i seg selv, og være tilpasset stedets byggeskikk, vegetasjon og landskap. Allikevel hevder rådmannen at dette kvalitetsløse tiltaket oppfyller kravene i nevnte lov og plan. Enten er denne vurderingen et utslag av vennskapskorrupsjon, eller så er byggesaksavdelingen blottet for estetisk kompetanse.

Rådmannens beskrivelse og vurdering av eneboligens plassering i forhold til nabobebyggelse og natur/landskap, er like preget av faglig uforstand. Omfattende sprengning i fjell for å utvide tomtearealet og dermed trekke boligen lenger vekk fra hovedveien, er tydeligvis greit for denne tiltakshaveren. På en måte handler det jo om tilpasning, slik lov og plan krever, bare med den forskjell at her er det naturen som må tilpasse seg boligen og tiltakshavers behov, og ikke omvendt som er kommuneplanens juridisk bindende krav.

LES OGSÅ: Vil bygge 200 boliger de håper er attraktive for unge: – Det er god kapasitet i skolekretsen

Bagatelliserer

At eneboligens formuttrykk også går helt på tvers av nabohusenes byggeskikk, er heller ikke noe stort problem for rådmannen. Man må se situasjonen i et større perspektiv og betrakte nybygget i forhold til bebyggelsen langs hovedveien. Her er det nemlig ingen enhetlig arkitektur, så da dempes inntrykket av høyblokk, smakløs fasade og stilbrudd. Dessuten blir bygningens høyde mindre dominerende når den sees i forhold til kollen i bakgrunnen. I det hele tatt er rådmannen opptatt av å bagatellisere eneboligens visuelle svakheter/mangler, samt det åpenbare fraværet av tilpasning til eksisterende bebyggelse og natur.

Det slår meg at rådmannens holdning til dette boligprosjekt stiller kravene i Plan- og bygningsloven og kommuneplanen på hodet. Her er det ikke tiltaket som skal tilpasse seg lov og plan, men at kommunen må tilpasse seg tiltakshavers boligbehov. Det er ikke mangel på kritiske punkter i rådmannens innstilling, men de fordamper i et tåkeprat om tiltakets visuelle kvaliteter og estetiske formuttrykk som gir søkerens prosjekt plusskarakter. Faglig sett minner det mer om besvergelser og rituelt språkbruk, enn saklig informasjon. Poenget er trolig å dekke over en kommunal kompetansekrise, og et plansystem som alltid ender til gunst for utbyggerne.