Gå til sidens hovedinnhold

Korona har begrenset aleneskammen. La oss ikke la den spre seg igjen.

Det er én ting ved pandemien jeg kommer til å savne.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

«Do you believe in life after love?»

Den folkekjære 90-talls sangen velter ut i sommernatten fra naboens vindu. Chers autotune-stemme druknes av snøvlete sang. De festglade bytter ut ordet «love» med «corona».

Oslo har våknet igjen, etter over et halvt år med nedstengning.

Det er ikke bare i nabolaget mitt dette merkes. Den siste uken har det ikke vært mulig å se annet enn utepils i sosiale medier.

Jeg nyter bildene og lyden av feiring. Jeg har selv skålet mer enn én gang de siste dagene. Men jeg sitter med blandede følelser.

Plutselig er jeg igjen bombardert av alle andres sosiale aktiviteter. Og med det merker jeg presset er tilbake. Det sykelige presset om nettopp å være sosial.

De introvertes tid

«Først en viktig påminnelse: Å være introvert betyr ikke at man har dårlige sosiale ferdigheter, eller at man misliker mennesker. Det betyr simpelthen at sosial interaksjon med andre mennesker ikke gir energi, men heller bruker den opp.»

Slik innledet forfatter Sanna Sarromaa en tekst i VG da Norge stengte ned i mars i fjor. Hun skrev om at pandemien gjorde at samfunnet endelig tilrettela for de introverte.

Jeg er selv det jeg kaller utadvendt introvert: Jeg tar mye plass når jeg er sosial, men til gjengjeld må jeg hente meg inn igjen ved å være alene.

De introvertes tid er kommet, skrev Sarromaa. Og hun kunne ikke hatt mer rett.

De siste 15 månedene har vi hatt all verdens tid til å hente oss inn. Obligatoriske fester og sammenkomster har vært begrenset. Og helgene har for det meste vært tilbrakt i eget selskap.

Frykten for å være hjemme

Det er likevel ikke kun de introverte som har tjent på dette. Alle har sluppet unna et av de de største ondene i dagens samfunn: FOMO eller fear of missing out.

Begrepet, som først ble brukt av forfatter Patrick J. McGinnis, viser til en varierende grad av frykt for å gå glipp av noe. Enten det er en vinkveld eller en tur på stranden.

Med Facebook-feeder og Instagram- og Snapchat-historier er det lett å se hva en «går glipp av». På grunn av dette er det dessuten enkelt å vurdere hva vi gjør – og hvem vi er med – opp mot andre alternativer. Dette er det McGinnis kaller FOBO: fear of a better option.

Det som ligger bak denne angsten, er to uheldige følelser: Dårlig samvittighet og skam, enten for at man ikke blir invitert eller for at man takker nei.

Vi forteller hverandre at det å velge bort det sosiale er stakkarslig og uverdig. Når du derfor blar gjennom middagene og festene på sosiale medier, tenker du at det er noe galt med deg som er alene.

Sykt forhold til alenetid

Under pandemien har vi alle kunnet ta en pause fra dette. Vi har ikke trengt å la oss påvirke av andres sosiale liv i like stor grad. Og vi har kunnet være alene når vi må eller ønsker, uten skam.

Ensomhet har likevel vært et problem under pandemien. Særlig blant unge.

En ny undersøkelse presentert av Røde Kors viser at 45 prosent av unge mellom 16 og 24 år føler seg mer ensomme under pandemien. Dette er dobbelt så høyt som liknende undersøkelser fra før pandemien.

Det er selvsagt mye som ligger bak disse tallene, men jeg tror ikke isolasjonen i seg selv har all skylden. Kan det hende at en av årsakene er vårt syke forhold til alenetid? At vi skammer oss over eget selskap?

Frisk av skammen

Jeg spør som de berusede naboene mine siste helg: «Do you believe in life after corona?»

Mitt eget svar er: Absolutt! Jeg gleder meg til å leve normalt igjen. Med andre, men også alene.

Isolerte kvelder, kun i eget selskap. Når jeg trenger, og når jeg må.

Jeg håper at alle vil fortsette å gjøre det. Helt friske av skam.

Kommentarer til denne saken