Portrett av Koklin-familien. I denne familien overlevde de tre eldste barna, Gitl (til høyre), Ruth Lillemor (til venstre) og Charles (med briller). Foreldrene Benjamin og Ida, og sønnene Julius (20) og Emil Georg (17) blir drept.
Statsarkivet

Familiene som ble sendt i døden

772 norske jøder ble sendt til konsentrasjonsleirer under annen verdenskrig. Dette er historien om familiene i Tønsberg som ble sendt i døden for 75 år siden.
Publisert

November 1942: En ung kvinne stormer ut av terrassedøren i en bolig i Grønvolds gate og løper for livet. Navnet hennes er Gitel Koklin, og hun er i midten av 20-årene.

Gitels besøk hjemme hos foreldrene har blitt avbrutt av banking på utgangsdøren. Da moren Ida åpnet opp, så hun lokale politimenn utenfor. Ida gikk inn for å hente frakken sin, og formante samtidig datteren Gitel til å komme seg av gårde. Det skulle bli siste gang Gitel så moren sin.

Gitel løper bortover Griffenfeldts gate og opp til sykehuset. Der gjemmer hun seg. Siden drar hun og ektemannen Kristian Aasen til trygghet i Sverige. Men moren hennes Ida, faren Benjamin og brødrene Emil Georg og Julius klarer ikke å flykte. De blir arrestert av okkupasjonsmakten.

– I 1942 bodde det totalt 21 norske jøder i Tønsberg. Kun fire av dem overlever krigen, de flykter til Sverige, forteller historiker Thomas Nilsen, som blant annet har skrevet boken «Familien som forsvant» om temaet.

BOLIGOMRÅDE: I det hvite huset bak historiker Thomas Nilsen, leide ekteparet Berkowitz bolig. I det grå/beige huset helt i enden av gaten, bodde familien Koklin. Herfra var det Gitl rømte da politiet banket på døren i 1942.

BOLIGOMRÅDE: I det hvite huset bak historiker Thomas Nilsen, leide ekteparet Berkowitz bolig. I det grå/beige huset helt i enden av gaten, bodde familien Koklin. Herfra var det Gitl rømte da politiet banket på døren i 1942. Foto:

LES OGSÅ: Kun én jøde overlevde

Vi står i Griffenfeldts gate en kald novemberdag i 2017. På stedet vi står, og som Gitel kanskje passerte på sin flukt mot sykehuset, kan vi se Grønvolds gate 7 der familien Koklin bodde. Ett hus bortenfor, i Harbitz gate 16 bodde Adolf og Betty Berkowitz. Noen steinkast unna, i Saxilds gate 5, bodde familien Jaffe, mens familien Plesansky bodde i Adlers gate 25, det eldre ekteparet Markus og Ester Jaffe bodde i Fjellveien på Teie.

– De fleste av disse var handelsmenn som hadde drevet med omførselshandel, men som på begynnelsen av 1900-tallet hadde bosatt seg i Tønsberg, stiftet familie og drev butikker. Historiske kilder viser at de i mellomkrigstiden sjelden ble utsatt for antisemittisme, de ble raskt en del av lokalsamfunnet og de lå ikke staten til last. Dette var ressurssterke familier med ambisjoner, sier Thomas.

Ekteparet Berkowitz kom til Tønsberg i 1937, men ikke uten problemer. Norge førte da en restriktiv innvandringspolitikk.

KOMMENTAR: 75 år etter at hatet sendte 772 jøder i døden, må vi fjerne hatkommentarer fra tb.no hver uke

– Jøder hadde vanskeligheter med å komme inn i landet fordi det var en tanke blant myndighetene om at de brakte med seg en annen kultur som truet det norske, de kunne bli en økonomisk belastning for staten, og at de brakte med seg en skummel ideologi. På den tiden var kommunismen den «farlige» ismen, og uttrykket jødebolsjevisme viste at mange trodde jødene sto i ledtog med kommunistene, sier Thomas Nilsen.

Berkowitz-paret fikk komme inn, blant annet takket være innsatsen til en av Koklin-sønnene. Charles Koklin var en av dem som overlevde krigen ved å flykte til Sverige.

– Charles var aktiv blant annet i mållaget og avholdsforeningen. Han, og andre i Tønsberg, garanterte at Berkowitz ikke skulle ligge staten til last. Adolf Berkowitz fikk etter hvert jobb som sveiser på Kaldnes, sier Thomas.

Berkowitz og andre jøder som flyktet til Norge i denne perioden, fryktet den nasjonalistiske oppblomstringen de så i Tyskland.

– Det var også en uvilje mot å ta imot jødiske flyktninger fordi mange anså dem som «kun» politiske flyktninger – venstreradikale som flyktet fra nasjonalsosialismen i Tyskland. Krystallnatten mellom 9. og 10. november 1938 forandret denne oppfatningen, sier Thomas.

Da krigen brøt ut, valgte mange av de norske jødene å ikke flykte. De trodde krigen ville bli kortvarig, og at det som skjedde i Tyskland ikke ville skje her hos oss.

– Hva de følte da nazistene inntok Tønsberg, kan vi jo bare forestille oss.

En av de overlevende, Bernard Plesansky, fortalte senere om frykten de levde under:

– Min lillesøster Mina kunne ikke ett ord tysk, men hun gråt hver gang Hitler talte i radio.

For plutselig var også lille Tønsberg en del av nazistenes erobringer. Hakekorset vaiet over Slottsfjellet og den tyske okkupasjonsmakten tok tilhold i Odd Fellow-gården.

Og jødenes liv ble stadig vanskeligere.

I januar 1942 måtte jødene i Norge møte opp på nærmeste politikammer og få stemplet en J i passet sitt. I oktober og november gikk det ut ordre om å arrestere samtlige jøder i Norge. Jødene fra Tønsberg var blant dem som ble internert på Berg leir før de ble sendt til Oslo. Derfra ble de deportert i skipet DS «Donau» den 26. november for 75 år siden. 530 jøder var om bord i det som var «Donau»s første transport av jøder til konsentrasjonsleirene.

– Med det var Tønsbergs jødiske befolkningen utryddet, sier Thomas Nilsen.

En av de fire som overlevde, var altså den eldste sønnen i Plesansky-familien. Han rømte til England via Sverige. Han kom tilbake til Norge i seierherrenes uniform, men i et intervju med Dagbladet i 1996, kom det fram at han ikke følte seg som en seierherre.

Hele familien hans, moren Rosa, faren Isak, lillesøsteren Mina på 10 år og lillebroren Sem på 8 år, var utryddet. Drept av tyskerne i utrydningsleirene.

– Det var en av mine overlevende slektninger som ga meg beskjeden om at mor og far, Mina og Sem var døde. Han sa det slik: «– De satt og holdt seg fast i mamma om bord på fangeskipet «Donau». Alle er døde, Bernard.» Disse ordene har fulgt meg gjennom 50 år og vil følge meg til min død. Jeg vet ikke når de døde, men jeg har valgt en dag og tenner hvert år lys til deres minne. Glemme kan jeg ikke, fortalte Bernard til Dagbladet.

DREPT: Sem (8) og Mina (10) var de to yngste ofrene i Tønsberg for deportasjonen. Ifølge en overlevende satt de to og klamret seg til moren sin under overfarten med «Donau» mot Auschwitz.

DREPT: Sem (8) og Mina (10) var de to yngste ofrene i Tønsberg for deportasjonen. Ifølge en overlevende satt de to og klamret seg til moren sin under overfarten med «Donau» mot Auschwitz.

Det var den tyske okkupasjonsmakten som sto bak bestemmelsene om å likvidere jødene.

– Men det var lokale innbyggere som gjorde det mulig å gjennomføre aksjonen uten at det ble for mye støy. Det var de som registrerte jødene, det var de som arresterte dem og som holdt dem fanget på Berg interneringsleir. Krigen gjorde at antisemittiske krefter slapp til, sier Thomas Nilsen.

Han anslår at rundt to prosent av Tønsberg bys befolkning på ca. 12.200 meldte seg inn i NS.

– I politiet valgte mange å bli stående i jobben da nazistene overtok landet, og rundt 30–40 prosent meldte seg inn i NS. Mange av dem argumenterte for at de ikke hadde råd til å miste jobben, og at det var bedre at de hadde jobben enn at sympatisører med okkupantene eller etablerte NS-medlemmer skulle overta, sier Thomas.

Og noen av dem motarbeidet også okkupasjonsmakten. Noen politifolk advarte jøder eller var så sendrektige i utføring av ordre at jødiske familier, blant annet Geller-familien på Nøtterøy, unnslapp.


Samtidig kom det til syne en sterk aversjon mot jødene.

– En kvinne spyttet på to jødiske kvinner under krigen, og ble dømt for dette i ettertid. Under rettssaken kom det fram at hun skal ha sagt «vi gjør som føreren befaler» da hun ble konfrontert med spyttingen, sier Thomas.

Da de jødiske familien var deportert, ble verdisakene deres auksjonert bort. Leilighetene deres leid ut til andre. Forretningene deres konfiskert.

– Store verdier fra de jødiske familien havnet på denne måten i hendene på ansatte ved Berg interneringsleir og andre som hadde NS-sympati, sier Thomas Nilsen.

Jøder som overlevde fikk etter krigen kompensert det de var blitt fratatt, men den kompensasjonen sto ikke i stil med hva som var blitt tatt fra dem. Verken i verdier eller gjenstander.

– Det var en del hjem i Tønsberg som inneholdt verdier fra de jødiske familiene, sier Nilsen.


JØDEHAT: I dette brevet, som starter med Kjære mor, øser Kåre Stang ut sitt hat mot jødene. Kåre Stang var bostyrer for de verdiene som ble frarøvet jødene som ble deportert.

JØDEHAT: I dette brevet, som starter med Kjære mor, øser Kåre Stang ut sitt hat mot jødene. Kåre Stang var bostyrer for de verdiene som ble frarøvet jødene som ble deportert. Foto:

Så trekker han opp en kopi av et brev skrevet under krigen av Kåre Stang. Det er skrevet med sirlig håndskrift med klart, blått blekk.

– Kåre Stang var bostyrer for verdiene som ble konfiskert fra jødene i Tønsberg. Han var medlem av NS fra 1933, deltok som frivillig i vinterkrigen, men han kjempet også mot tyskerne i april 1940. Han er en av dem som etter nederlaget vurderer samarbeid med okkupantene gjennom NS som eneste mulighet. I et brev han skrev til moren sin, som hadde uttrykt bekymring for jødenes situasjon, kommer det fram et hat mot jødene, forteller Thomas.

«Kjære mor. Du tenker for meget på jødene. Men for mig står det sånn at jødene med sin internasjonale og pengebegjærlige innstilling representerer det onde, som holdt på å ødelegge os som folk. (...) De representerte det usunde i litteratur og kunst. Forretningsjøden og kommunistjøden er de verste mennesketyper jeg noensinne har sett. Det var en hård men nødvendig operasjon å fjerne jødene.»

Heldigvis finnes det også historier om enkeltpersoners innsats for å hjelpe jødene i Tønsberg. Både om overlege Jervell som klarte å skaffe seg innpass til fangene på Berg interneringsleir og forsøkte å bedre forholdene deres, og om den unge gutten som ønsket å hjelpe på sin måte:

– Jeg kom over dokumenter av fengslingen av en 17-åring som hadde gitt mat til fanger på Berg interneringsleir vinteren 1942. På den tiden var Emil Georg Koklin eneste innsatte på den alderen. Jeg har laget meg en historie om at dette var en venn av Emil Georg som forsøkte å gi kameraten sin mat. Jeg klarte å oppspore navnet på denne 17-åringen i et arkiv på Kongsberg, men da jeg skulle kontakte ham for å høre om teorien min stemmer, hadde han vært død i et par måneder, sier Thomas Nilsen.

Bernard Plesansky flyttet til England etter krigen, det var for tøft å bli værende i Tønsberg. For mange minner.

I England byttet han navn til Bernard Prydal og startet en antikvitetsbutikk. Han forble norsk statsborger livet ut. Blant annet i takknemlighet overfor de mange som risikerte livet sitt for å hjelpe ham ut av Norge.

Bernard døde i 2012. Som den siste av de overlevende fra deportasjonen i Tønsberg.

KOMMENTAR: – De truer norsk kultur, er en byrde for staten og har med seg en skummel ideologi

LES OGSÅ: Minnes jødene med snublesteiner

Familien som forsvant

Plesansky:

  • Isak (far), 1892–1942
  • Rosa (mor), 1894–1942
  • Mina (datter), 1932–1942
  • Sem (sønn), 1930–1942
  • Bernard (sønn), ca 1924–2012 (flyktet til Sverige i 1942)

Koklin:

  • Benjamin (far), 1891–1943
  • Ida (mor), 1891–1942
  • Charles (sønn), 1913–1994 (flyktet til Sverige i 1941)
  • Gitel (datter), 1916–1988 (flyktet til Sverige i 1942)
  • Ruth Lillemor (datter), 1919–2000 (flyktet til Sverige i 1941)
  • Julius (sønn), 1922–1942
  • Emil Georg (sønn), 1925–1942

Berkowitz:

  • Adolf, 1912–1942
  • Betty, 1913–1942

Jaffe (Tønsberg):

  • Leopold (far), 1892–1942
  • Rakel (mor), 1894–1942
  • Eva-Marie (datter), 1919–1942
  • Rudolf (sønn), 1923–1942

Jaffe (Nøtterøy):

  • Markus (far til Leopold), 1861–1942
  • Ester, 1883–1942

Fire av disse 20 personene unngikk deportasjonen 26. november 1942. Resten ble drept i utryddelsesleirene. I tillegg ble Albert Hammer fra Tønsberg arrestert 26. juni og deportert til Tyskland med «Monta Rosa» 26. november 1942. Hammer ble drept i en utryddelsesleir.

Ifølge boken «Unge tidsvitner» ble i alt 772 jøder deportert fra Norge. 34 overlevde – alle disse var menn, ingen kvinner eller barn kom tilbake. 28 jøder ble henrettet eller døde i Norge. 100 overlevde i Norge, enten på sykehus eller i skjul. Mellom 1200-1300 flyktet til Sverige.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken