Gå til sidens hovedinnhold

Kristen kulturarv – pest og kolera

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Slik høres det nærmest ut når religionsviter Ludvig Bø tidligere i høst (TB 31. august) svinger sverdet over den kristne kulturarven her i landet. For Bø er åpenbart kristentroen og de kristne elementene i kulturarven en pest og plage. Sant nok – han har noen poenger i sitt innlegg vi bør merke oss; saklig kritikk av kristentroen og dens spor i hverdagen bør vi lytte til. Det gir oss som selv er aktivt kristne, både noe å tenke på – samt mulighet til å korrigere åpenbare feiloppfatninger. Juletiden nå, som en høytid preget av både vår kristne kulturarv og nyere, sekulære trekk – i tillegg til gamle, førkristne, kan være en god anledning til noen alternative tanker til Bøs kanonader.

BAKGRUNN: Det store problemet er at selv ikke-kristne «kjøper» argumentet med at den kristne kulturarven er viktig for Norge

«Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv», sier Grunnloven allerede i §2; vedtatt i 2014 av et enstemmig storting. Altså er det ikke bare den kristne, men også den humanistiske kulturarv vi snakker om og verdsetter. Denne arv og tradisjon har gitt oss for eksempel nestekjærlighet, forvalteransvar, menneskeverd og andre verdier vi aldri ville vært foruten.

Kristendommen «hevder et monopol på objektivt god moral og samfunnsutvikling», sier Bø. Det er ikke riktig. Kristentroen har ikke noe monopol på god moral eller den beste samfunnsutvikling; ingen har det. Men vi er med og bidrar i arbeidet for et bedre menneskelig fellesskap, og ber ikke om unnskyldning for det. Vi kjemper sammen med både humanister og andre for det beste samfunn for alle å leve i. Så tillater vi oss å peke på den kristne tradisjon og arv som det beste bidrag vi kan gi fra vår side.

Den kristne kulturarven har uten tvil satt sitt preg på dagens Norge. Kristen tro har vært med på å forme våre lover, vår historie, vår kultur, vårt menneskesyn og våre verdier, det er en kjensgjerning. Velferdstjenestene vi i dag tar som en selvfølge, var det ikke staten som fant opp. Tidlig i middelalderen var kirkene og klostrene pionerer i dette arbeidet. De behandlet og ga omsorg til syke og pleietrengende fordi Jesus hadde gitt dem et forbilde. Den kristne etikken har vært en sentral impuls i utviklingen av helse- og omsorgstjenestene fram til i dag. For å nevne noe.

Også gjennom norsk bistandsarbeid i utviklingsland har kristen og humanistisk tenkning løftet menneskeverdet og gitt barn, kvinner, handikappede og samfunnets utstøtte verdighet, utdannelse, framtid og håp. Norsk misjonsinnsats i andre deler av verden gjennom snart 200 år har blitt kritisert for mye; noe uten tvil med rette. Men det er for en stor del kristne misjonærer, blant dem mange norske, som har løftet fattige og utstøtte og kjempet for deres menneskeverd og egenverdi, gitt folkegrupper skriftspråk, bidratt til å verdsette og bevare deres kultur og tradisjoner i tillegg til å gi dem evangeliet – ofte i kamp mot kolonimaktenes undertrykking, utbytting og arroganse.

Det er riktig at kirken og vi kristne har vårt å svare for opp gjennom historien som vi ikke har grunn til å være stolte av, og Bø regner opp mye av det. Vi er ikke enig i alle eksemplene han nevner, men kunne samtidig ha supplert ham med flere. Like fullt må også det samfunnsbyggende og bokstavelig talt livreddende arbeidet mange steder tas med for å gi et litt mer balansert bilde enn Bøs nattsvarte malerstrøk.

Tro og livssyn har en sterk samfunnsskapende kraft. Troen har gitt mennesker inspirasjon og engasjement til samfunnsbyggende innsats. Noen av dem som har satt sterkest spor etter seg i historien, har hentet inspirasjon fra sin kristne tro, for eksempel Martin Luther King jr., Albert Schweitzer, Mor Teresa og, litt tidligere, vår egen Hans Nielsen Hauge. Hauge regnes som en av de enkeltpersoner som har bidratt mest til nyere norsk samfunnsutvikling, demokrati, medbestemmelse og ikke minst kvinners frigjøring. Kvinner fikk for øvrig stemmerett i kirke og misjon mange år før de fikk alminnelig stemmerett i vårt land i 1913.

I Norge er nærmere 85 % av befolkningen medlem av et tros- eller livssynssamfunn (2020), i hovedsak kristne. Vi er mange som mener at tros- og livssynssamfunnenes positive betydning er uvurderlig. Den oppvoksende generasjon må få kunnskap om kristen tro og tradisjon i tillegg til andre religioner og kulturer. Vi trenger et samfunn der ulike tros- og livssynstradisjoner fritt kan komme til uttrykk. Det kalles for et livssynsåpent samfunn, der vi har dialog og samhandling på tvers av tro og religion, og hvor tanker om tro har en naturlig plass i den offentlige debatten. Kristendomskunnskapen og den kristne kulturarven i dette bildet er viktige verdier for det samfunnet vi overlater til generasjonene etter oss.

Er det ikke bedre å tenke litt i slike, ørlite mer anerkjennende baner enn å mørklegge og delvis misbeskrive et helt samfunnsområde, hr. religionsviter?

Kommentarer til denne saken