Hjørnegården Kristina kvarteret/kvartalet, som strekker seg inn i Grev Wedels gate og Farmannsveien, skal nå gjennomgå en omfattende «rehabilitering». Det er ingen frittstående bygning, men en sammenhengende bygningsmasse som utad får en ny og høyere fasade som nærmest legges utenpå den eksisterende bygningskroppen. Den gamle bygningen blir totalrenovert og påplusset fire nye etasjer slik at det nye Kristina kvarteret blir langt høyere enn det gamle.

Det mest iøynefallende ved denne rehabiliteringen er bygningens høyde og den sammenhengende fasadestrukturen. Sett isolert er ikke høyden noe stort problem, men i et bymiljø med tilstøtende gateløp der det er variert trehusbebyggelse som er langt lavere, får utbygger og arkitekt et problem med tilpasningen. Riktignok er Egenes gården tvers over gaten et 8-etasjes bygg, men tilpasningskravet berører primært den tilstøtende bebyggelsen i Grav Wedels gate og Farmannsveien. Sett i det perspektiv blir Kristina-kvarterets høyde alt for dominerende og for lite tilpasset nabobebyggelsen, noe som røper at rådmannen har håndtert det lovbestemte tilpasningskravet med harelabb.

Den sammenhengende fasadestrukturen byr på helt andre problemer. De er av visuelt-estetisk karakter og røper en arkitektonisk uorden som svekker bygningens helhetlige formuttrykk. Hovedstrukturen er en lagvis etasjedeling, med en inntrukket første etasje og en tilbaketrukket toppetasje. Denne inndelingen fremhever en horisontal struktur som forsterker lagkakeprinsippet og gjør fasaden visuelt kjedelig. Dessuten skaper de avrundede hjørnene en glidende horiontal bevegelse i fasaden som snarere understreker den visuelle monotonien enn skaper spenning i fasadestrukturen.

Jeg ser at rådmannen har påpekt fraværet av vertikale linjer i fasaden, et innslag som avgjort ville ha strammet opp den slappe bygningskroppen. Forslagstiller har tatt noen enkle grep, men de skaper bare mer uorden i fasadeuttrykket. Det er tydelig at arkitekten ikke har hatt en klar og samlende ide for bygningens helhetlige estetikk, men fulgt regelen om at veien blir til mens du går. Nå har det sikkert ikke vært lett å tilpasse seg en eksisterende blokkstruktur og tilføre den mer visuell dynamikk, men er man ikke gode nok bør andre overta.

Slik situasjonen nå er i planutkastet så er det åpenbart at bygningsfasaden mangler et innslag av en fast vertikal bærestruktur som ville styrke og stabilisere det lange fasadestrekket. I prinsippet består jo arkitektur av bærende og bårne ledd, så nærværet av bærende strukturer, selv om de bare er kosmetiske, ville ha gjort fasaden mer visuelt tiltalende og interessant. Man får inntrykk av den lange fasaden faktisk ikke er noe annet enn et fasadeskall, en slags moderne Potemkin-kulisse.

Fasadens mangel på vertikalt stabiliserende strukturer blir særlig tydelig om vi kaster et blikk på vinduenes dimensjoner, proporsjoner og plassering i fasaden, som ikke har fulgt noe estetisk prinsipp. Noen vinduer er store og brede, andre er små og smale og de er plassert uten tanke på samstemte proporsjoner og fasadevirkningens visuelle estetikk. Denne rotete vindusorganiseringen forekommer i varierende grad over hele fasadestrekket, uten at den tilfører bygningen visuelle kvaliteter eller et merkbart estetisk løft. Arkitektonisk sett er fasadeløsningen et estetisk havari.

Den øverste etasjen som er delvis inntrukket med takterrasse, er heller ikke noe pre for bygningen. Dens flate tak med bred svart taklist fremstår som et fremmedelement både i forhold til selve bygningskroppen og den enkle byggeskikken i nabolaget. Lite arkitektonisk heldig er også den inntrukne etasjen på gatenivå som trolig er en arv fra den gamle blokkas visuelt dårlige kvaliteter. Det samme kan sies om bygningens endevegg i Farmannsveien, som sett fra syd danner en diger veggflate uten kreativ artikulering. Dens dominerende høyde og manglende estetikk summerer opp et byggeprosjekt i full arkitektonisk forvirring.