I middelalderen levde folk ganske annerledes enn det vi gjør i dag. De trodde fullt og fast på gode hjelpere som engler og helgener, men også på onde skapninger som djevler og demoner.

De trodde at livet de levde her og nå, bare var en forberedelse til livet etter døden. De var helt sikre på at hvis de gjorde gode ting, ville de komme til himmelen, men hvis de gjorde gale ting, det vil si syndet, ville de komme til helvete.

For menneskene i middelalderen var denne troen en naturlig del av hverdagen, og den påvirket måten de levde på og alt de gjorde. Dag etter dag, år ut og år inn. Hele livet.

DAUINGER!? Brage stivnet. Det knøt seg i magen der han sto på trappa til Peterskirken og myste utover kirkegården. Det var kveld, og vinden rev og slet i de nakne greinene. De så ut som gripende hender i det svake lyset fra en måne som var delvis skjult bak mørke skyer.

Jo, det var to dauinger! Et stykke unna heldigvis, men de kom rett mot ham!

Brage ble så tørr i halsen at han ikke klarte å svelge. Men her kunne han ikke stå. Uten helt å tenke seg om hoppet han ned fra trappa og gjemte seg bak det første og beste han fant: en rikmannsgrav med et stående steinkors. Det var så stort at det nesten skjulte ham, og dauingene ville kanskje holde seg unna korset.

Brage tittet forsiktig fram. Dauingene hadde stoppet! De hadde helt sikkert sett ham, og nå avtalte de hvordan de skulle kaste seg over ham, suge sjelen ut av ham og dra ham med seg ned til helvete.

Brage huket seg sammen og lukket øynene. Hadde han ikke gjort opp for synden sin? Han hadde jo ligget på knærne i kirken hele dagen og bedt hundre bønner som straff for at han hadde stjålet maling derfra. Han ville bli ridder og bekjempe drager. Da trengte han sverd, og et våpenskjold … med bilde av en drage, og for å lage bildet trengte han maling. Men det var synd å stjele, han visste jo det. Kanskje dette var straffen?

Skulle han prøve å snike seg vekk? Brage tittet forsiktig fram igjen. Dauingene rørte på seg. De var ikke langt unna nå, og i det svake månelyset kunne han se at de bar noe mellom seg.

Da snakket en av dauingene.

-- Hv… hv… hvorfor må vi gjemme kistene her inne … på kirkegården? Det er jo ingen normale mennesker som går frivillig inn her?

Den pipende stemmen hadde Brage hørt før! Det var «Rotta», en tynn, krumrygget og ekkel fyr. De små, tettsittende øynene og den lange, brede nesa som endte over to framstående fortenner, gjorde at han lignet … ja, nettopp en rotte.

-- Hvor mange ganger må jeg si det, da? sa den andre. -- Det er jo nettopp derfor! Til og med vekterne holder seg unna kirkegården i mørket hvis ikke de oppdager noe mistenkelig, så dem behøver vi ikke være redde for. Ingen vil finne på å gå inn her å og begynne og å grave, ikke sant? Og da ligger sakene trygt!

Brage kjente den stemmen også. Det var «Tjukken», en klysete rikmannssønn som alltid var ute etter å erte og plage ham. Brage visste ikke hva han følte mest: lettelse over at det ikke var dauinger, eller forundring over at Rotta og Tjukken var her på kirkegården nesten midt på natta. Men de hadde tydeligvis ikke lagt merke til ham ennå, og det var det viktigste.

Nysgjerrig ble han liggende og spionere på dem. Kanskje han fikk vite hva slags mystiske saker som lå oppi kista…

Rotta og Tjukken hadde med seg en spade også. Kista så tung ut, for Rotta hadde problemer med å bære den der han subbet av gårde etter Tjukken.

De stoppet ikke langt unna graven der Brage lå gjemt, og satte fra seg kista. Tjukken rakte myndig spaden til Rotta.

-- Vi graver den ned her! sa han og pekte på en gresskledd flekk.

Rotta så på Tjukken med øyne så store og redde at det nesten ikke var plass til dem i den smale skallen.

-- Jeg liker ikke dette her! Vi har hatt flaks hittil, men tenk om vi støter på en dauing denne gangen?

Da Brage hørte ordet dauing, fikk han kalde føtter. Han måtte prøve å snike seg vekk mens Tjukken og Rotta gravde.

Nå satte Tjukken armene i siden og så på Rotta med et blikk som fikk ham til å begynne å grave med en gang.

-- Ja da, ja da, jeg graver! Den rike onkelen din, som fikser det meste, ordner vel opp, han, hvis dauingene spretter opp av bakken.

Aha, tenkte Brage. Tjukkens rike kjeltringonkel … Dette var ikke bare mystisk, her var det helt sikkert noe ulovlig på gang også.

Det verket i beina etter en lang dag på knærne i kirken, men Brage bet tennene sammen for ikke å stønne høyt. Skjult av steinkorset krabbet han bakover så stille han bare kunne, mens han holdt øye med Tjukken og Rotta.

Plutselig så han en skikkelse, et blekt jenteansikt omkranset av gyllent, langt hår. Ansiktet tittet opp fra en av gravsteinene bak Tjukken og Rotta. En jentedauing? Brage blunket for å se ordentlig, men da han igjen fokuserte blikket, var ansiktet borte. Han måtte ha sett syner. Langsomt fortsatte han å trekke seg bakover mot kirkehjørnet.

I skyggen fra kirken reiste Brage seg støl og stiv. Bare et par meter til nå, så ville han være i ly av kirkeveggen. Med venstre hånd kjente han veggen og tok et langt skritt rundt hjørnet og inn i sikkerhet. Da grep en iskald hånd ham hardt i nakken.

Fortsetter neste lørdag.

BLI MED I VÅR KONKURRANSE: Dagens spørsmål