Protestbevegelsen mot USAs krigføring i Vietnam satte spor etter seg i norsk politikk. Noen av dem er fortsatt synlige. Derfor er det egentlig underlig at bevegelsen først i de siste årene har fått sin historie fortalt fra a til å.
James Godbolt, historiker ved Høgskolen i Vestfold og bosatt på Eik, ble for to år siden dr.philos. med en avhandling om den norske vietnambevegelsen. Nå foreligger avhandlingen i sterkt omarbeidet utgave. Også denne boken henvender seg nok helst til et publikum med mer enn gjennomsnittlig interesse for historie og politikk. Men en lettfattelig fremstilling og spennende perspektiver på vår nære fortid gjør at boken bør være en godbit også for flere enn historikerlaugets egne.
I denne boken viser Godbolt hvordan den norske protestbevegelsen oppsto bare måneder etter at USA for alvor trappet opp sitt militære nærvær i Vietnam fra 1964. En venstreopposisjon rettet mot NATO og USA hadde eksistert lenge. Men sammen med tøværet i den kalde krigen og valgnederlaget i 1965 bidro Vietnamkrigen til at opposisjonen etterhvert kom til å strekke seg langt inn i Arbeiderpartiets rekker og til de radikale delene av Venstre. Godbolt viser hvordan realpolitiske vurderinger av USAs rolle i Vietnam raskt ble stilt i skyggen av moralsk indignasjon over de lidelser landets befolkning ble påført. Også norsk presse kom etterhvert til å dreie i sitt syn på Vietnamkrigen, selv om Godbolt faktisk hevder at VGs hets av krigsmotstanderne bidro til å radikalisere deler av miljøet, deriblant flere som senere skulle slutte seg til ml-bevegelsen. Uansett ble vietnambevegelsen etterhvert splittet mellom dem som holdt fast ved det pasifistiske utgangspunktet og dem som ønsket å vise mer aktiv støtte til Nord-Vietnams krigføring. Det mest radikale miljøet rundt Solidaritetskomiteen (Solkom) utviklet en mer generelt antiimperialistisk og antiamerikansk ideologi og ble etterhvert dominert av de maoistiske ml-erne.

1968 blir av mange sett på som vietnamprotestens kulminasjon, men Godbolt forteller overbevisende hvordan bevegelsen da allerede var på vikende front på grunn av slitasje og splittelse. De viktigste fraksjonene holdt likevel koken til USAs tilbaketrekning i 1973 og Nord-Vietnams seier to år senere fikk bevegelsen til å dø ut. Godbolt, som vier mye plass også til motkreftene, er opptatt av hvordan stemningen i opionionen snudde etterhvert som kommunistregimene i Vietnam og Kambodsja viste sine mørkere sider. Ikke minst båtflyktningene bidro til å gi høyresiden det moralske overtaket i vietnamdebatten og var med på å blåse opp høyrebølgen, hevder Godbolt.
Likevel satte vietnambevegelsen varige spor, bl.a. i form av en mer USA-kritisk tendens i norsk utenrikspolitikk og ved å revitalisere gaten som politisk arena. Etterkrigstidens to største massemobiliseringer, demonstrasjonene mot drapet på Benjamin Hermansen og mot krigen i Irak i henholdsvis 2001 og 2003, hadde neppe vært mulige uten tradisjonen fra vietnamprotesten å støtte seg på, mener Godbolt.
I likhet med doktoravhandlingen hviler boken på et solid utvalg av litteratur, skriftlige og muntlige kilder. Ikke minst de mange intervjuene har sikkert bidratt til at forfatteren tilsynelatende har et solid grep om tidsånden. Et tidsbilde som også forsterkes av de mange illustrasjonene, både fotografier og faksimiler av aviser og plakater.