OSLO: 1985: Harket, Furuholmen og Waaktaar blir verdensstjerner med «Take On Me». På Nordre Bruserød blir en sjuåring fan, lettere påvirket av sine to eldre brødre.
2015: A-ha varmer opp til gjenforeningsturneen som starter i Sør-Amerika i høst og fortsetter i Europa til våren. Med på notene, som en av tre backingmusikere, er Jaga-bassgitaristen Even Ormestad.
A-ha foran speilet
– Dette er guttedrømmen, sier han til Tønsbergs Blad i studioet sitt ved Bislett i Oslo.
– Jeg har stått foran speilet og spilt bass til A-ha-låter siden før tenårene, så jeg burde være godt forberedt, legger han lattermildt til.
Det var egentlig fiolin Ormestad skulle lære. Men så, da han var «sånn cirka ti», plukket han opp et firstrenget instrument av kraftigere kaliber. Der og da var han solgt, og interessen ble bare forsterket av foreldrenes 60-tallssmakfulle platesamling.
– Paul McCartney har alltid vært den store helten. Det er fort gjort å begynne å spille bass hvis du har hørt mye på Beatles, for der i gården har bassen en utrolig sterk og tydelig funksjon.
LES OGSÅ: Jaga Jazzizt: To giganter teamer opp
Øver inn låtene
I A-ha er den svært variert, ifølge Ormestad, som er i ferd med å øve inn 20–25 av bandets drøyt 100 utgitte låter sammen med trommeslageren Karl Oluf Wennerberg og tangentisten Erik Ljunggren.
– På balladen «Hunting High and Low» ligger den under som uforstyrrede synthteppe, mens på rockeren «I’ve Been Losing You» dundrer og går den som selve «hooket».
Ormestad må evne å gjengi alt sammen, enten med sin Fender Precision eller programmering.
– Gutta har allerede funnet opp kruttet, så vi trenger ikke finne det opp på ny.
– Skjønt, vi snakker jo om et comeback, så jobben vår blir å sørge for at ting blir «freshe». Vi må spille A-ha-musikk på vår måte, samtidig som vi prøver å få det til å låte så «A-ha» som mulig.
Tusenkronersspørsmålet er selvsagt hvordan et langhåret eks-metallhode, mest kjent for innsatsen i Jaga Jazzist, får innpass hos vår mest berømte pop-eksport. Ormestad flirer.
– Det er som med alt annet her i verden: Jeg kjenner de rette folkene. Jeg kjenner blant andre manager Harald Wiik, som rett og slett ringte meg i fjor og spurte om jeg hadde lyst til å bli med. Jeg måtte jo si ja, selv om det stakk litt i brystet også. For første gang i mitt liv har jeg nemlig tatt på meg noe som vil gå utover Jaga.
Eksempelvis må Ormestad kaste inn håndkleet på vegne av det albumaktuelle moderorkesteret i Tokyo 27. september. Da står han på scenen med A-ha under Rock in Rio.
– A-ha har ord på seg for å være tre kranglefanter, går du til oppgaven med skrekkblandet fryd?
– Nei, enda dette er en helt ny gjeng med helt nye krangler, har jeg bred erfaring med den slags etter tjue år med Jaga Jazzist, humrer Ormestad.