Tungt, rått og tilgjengelig

HOLDER KOKEN: Clawfinger er fortsatt aktive. Her fra en konsert i 2009.

HOLDER KOKEN: Clawfinger er fortsatt aktive. Her fra en konsert i 2009. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Vi utfordrer folk til å fortelle om sin første konsertopplevelse.

DEL

Mitt første konsertminne

ØYVIND GREVE
musikkinteressert skribent

Det var ikke mye rock å finne i steinrøysene på bygda da jeg var tenåring, og spesielt ikke om man i tillegg var under 18. Derfor hoppet jeg og en kamerat på første sjanse og første buss til byen da det svensk-norske rapmetalbandet Clawfinger skulle spille ungdomskonsert på utestedet Garage i Bergen.

Litt forhandling med foreldre måtte til, det var en drøy times busstur mellom hjemme og byen, og det kom til å bli seint på kveld før vi kunne komme oss hjem igjen, for det gikk knapt busser på kveldstid. At vi var snille og greie 14–15 år gamle gutter, spilte ingen rolle; for foreldre på bygda er byen et skummelt sted etter butikkenes stengetid.

Vi kom fram i god tid for å sikre oss billetter, og havnet nesten fremst i køen. I gatene rundt konsertlokalet så vi mange på vår egen alder som gjemte seg i portrom og bak hjørner med sigaretter, små brune ølflasker og noen litt mindre diskré flasker Peach Canei. Slikt var ikke noe for oss, vi hadde ikke lyst på / turte ikke å nyte / tok oss ikke råd til (stryk det du tror ikke passer) alkohol og tobakk.

Da vi kom oss innenfor, kunne vi endelig snuse inn eimen av rock. Dette var i 1993 eller 1994, så den eimen besto da av like deler sur tobakkslukt og stram svettelukt. Gulvene var klissete av gårsdagens øl. På de svartmalte veggene hang plater og plakater. Langs veggen lå en velutstyrt, men stengt, bar. Innerst i lokalet var en liten forhøyning på gulvet, og den var så full av forsterkere, kabler og instrumenter at det knapt kunne være plass til musikere der.

Det var oppvarmingsband først, så det var anledning til å tørrtrene litt på headbanging før hovedbandet kom på scenen. Vi ble etter hvert ganske engasjerte i både headbanging, moshpiten og bandet som spilte, så vi oppdaget ikke umiddelbart at den drøyt to meter høye Clawfinger-vokalisten Zak Tell sto rett bak oss. Det var en underlig opplevelse å oppdage en av kveldens stjerner midt blant oss vanlige folk, jeg ble faktisk litt lamslått av det.

Selve konserten husker jeg som veldig bra. Vi var jo selvfølgelig ganske giret av selve opplevelsen, det var frihet, rock og anarki, alt tenåringsversjonene av oss drømte om, så minnene er preget av det. Etterpå brukte vi opp pengene våre på CD-er og T-skjorter som bandet solgte selv.

Øyvind Greve

Øyvind Greve

At jeg fremdeles husker mitt første konsertminne, har likevel lite med selve konserten å gjøre. Så glad er jeg ikke i hybridsjangeren rapmetal. Det viktige for oss da var at det var tungt, rått og tilgjengelig.

Opplevelsen var i langt større grad en viktig markør for alt som fulgte. Ikke lenge etter startet jeg mitt første band. Året etter startet vi egne konsertkvelder med lokale band i et ungdomshus, slik at alle som ville fikk spille. Vi fikk etter hvert etablert et ok utstyrt rockeverksted i kommunen. Bandet mitt skrapte til og med sammen nok penger til å spille inn noen sanger i et studio. Noen av dem som var i miljøet den gangen er i dag profesjonelle musikere.

Clawfinger-CD’en solgte jeg imidlertid på en bruktsjappe i Bergen i 1999. Ti kroner fikk jeg for den, og det holdt til tre pakker nudler, det vil si tre studentmiddager. T-skjorten ble stjålet på Roskilde-festivalen samme år. Det er rock’n’roll det også.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort. Send oss noen linjer med bilder fra et arrangement som du ønsker å dele i TB.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken