Umaskerte helter

KISS: Jeg husker at det gjorde megainntrykk å se mine fire helter. På ekte.

KISS: Jeg husker at det gjorde megainntrykk å se mine fire helter. På ekte.

Artikkelen er over 5 år gammel

Vi utfordrer folk til å fortelle om sin første konsertopplevelse.

DEL

Mitt første konsertminne

TOM ERIK RØNNINGEN

Journalist, Tønsbergs Blad

Året var 1984. Datoen var 22. oktober. Stedet var Drammenshallen. Drømmen skulle gå i oppfyllelse. Jeg hadde blitt 11 år gammel. Jeg skulle få oppleve heltene mine i levende live. De skulle spille for meg. Rekke tunge til meg. Knuse gitaren for meg. Heltene mine var ikke lenger bare plakater på rommet mitt, eller musikk på min fete svarte kassettspiller i mono. Det var bare uker siden jeg hadde fått den nye kassetten til bandet. «Animalize». Jeg fikk den mens jeg lå på sykehuset. Jeg hørte på den time etter time på min nye Walkman. Det var det tøffeste jeg hadde hørt. Bedre enn noe annet de hadde utgitt. Det er slik jeg husker det, i hvert fall.

Som jeg elsket det bandet. Kiss. Jeg hørt ikke på annet. Var bare Kiss, Kiss, Kiss. Min fire år eldre bror hadde fått i oppdrag å ta med seg lillebror på konsert. Han likte det ikke. Men måtte. Hvis ikke ble det ikke noen konsert på ham, heller. Noen uker tidligere hadde han vært på en platebutikk i Drammen og kjøpt billettene. Mener det var Opland musikk. De kostet 130 kroner per stykk. Verdt hver eneste krone. Vi skulle jo se Kiss. Kiss, lissom. Hvor fett skulle ikke det bli.

Jeg husker togturen fra Holmestrand til Drammen. Det var langt for en liten rockegutt fra Gullhaug. Jeg husker den hvite T-skjorta med sølvglinsende Kiss-logo som jeg fikk låne av broder'n. Jeg husker hvordan jeg tviholdt på billetten. Hvite knoker. Den skulle jeg ikke miste. Jeg husker en Kiss-fan som ble tatt av politiet for å drikke øl der det ikke var lov til å drikke øl. Han skulle få slippe ut fra arresten etter konserten, ble vi fortalt. Jeg husker jeg syntes synd på ham.

Det var bare et år siden Kiss hadde kastet maskene. Det gjorde ingen ting. Det var trangt om plassen foran inngangen der vi skulle komme inn. Da vi entret hallen så jeg scenen der framme. Wow. For et syn. Scenen var kledd i dyretemaet likt «Animalize»-coveret. Det var to «veier» fra hovedscenen og opp til trommepodiet. Det var millioner av lyskastere. Det er slik jeg husker det, i hvert fall.

Og bak hang det kuleste av det kule. Den massive Kiss-logoen. En logo som snart skulle blinke i all sin prakt. Trommesettet til Eric var det tøffeste i verden. Jeg husker lukten av svette og synet av folk med jeans og nagler. Jeg husker at det var grønne stoler i salen. Stoler vi kunne stå på. Jeg husker sirenene da introene begynte. Og roadien som skrek det vi alle visste kom til å bli ropt ut over PA-anlegget. «You wanted the best, you got the best. The hottest band in the world. KISS»!!!

Jeg husker at det var høyt. Brutalt høyt. Og jeg husker at det gjorde megainntrykk å se mine fire helter. På ekte. Paul, Bruce, Eric og Gene, som dro i gang showet med «Detroit Rock City»! Det er den aller, aller, aller beste konserten jeg har vært på. Det er slik jeg husker det, i hvert fall.

LES OGSÅ: Mitt første konsertminne: Thin Lizzy

LES OGSÅ: Mitt første konsertminne: Hep Stars

NB! Send oss gjerne noen ord om din første konsertopplevelse på epost til kultur@tb.no. Alle er velkomne til å skrive.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort. Send oss noen linjer med bilder fra et arrangement som du ønsker å dele i TB.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.