Brage stivnet av redsel og ville helst skrike om hjelp. Det var kanskje bedre å bli oppdaget av Tjukken og Rotta enn dratt ned i helvete av en ekte dauing. Han åpnet munnen for å rope. Da la en kraftig hånd seg over munnen hans så han ikke fikk fram en lyd.

Dauingen slepte med seg Brage enda lenger inn i den mørke skyggen. Angsten spredde seg helt ut i tærne, og blodet banket hardt i tinningene. Så kjente Brage et kaldt kinn mot sitt.

Dauingen hvisket med rolig stemme og slapp langsomt taket i Brage:

– Det er bare meg, så ta det med ro, ellers oppdager kanskje Tjukken og Rotta oss!

Brage trodde nesten ikke sine egne ører. Det var Gunnar, den røde, stort sett hyggelige dragen han var blitt venn med.

– Nå skremte du nesten vettet av meg, hvisket Brage. – Jeg trodde det var en dauing!

– En hvaforno’?

– Blås i det, sa Brage, men ikke gjør det igjen!

Alle hadde ledd av ham da han sa han trodde på drager, men han hadde fått rett. Det fantes virkelig en drage, og den bodde i en hule i berget under borgen Tunsberghus, gikk på to bein og var ikke stort høyere enn en voksen mann. Av alle ting spiste den grønnsaksuppe! Det dumme var at han ikke kunne si det til noen. Hadde folk fått vite om Gunnar, hadde de i beste fall jaget ham ut av byen, i verste fall … Brage ville ikke tenke på det engang.

Gunnar hadde stått i skyggen av kirken og sett alt sammen. Han var en god venn og bra å ha, for han hjalp alltid til når det trengtes, men han hadde det med å dukke opp på de merkeligste måter.

Brage snek seg forsiktig langs veggen og tittet rundt hjørnet. Nå var Tjukken og Rotta i ferd med å senke kista. Da den var plassert i hullet, spadde Rotta jord over.

– Det gikk jo greit? sa Tjukken da Rotta var ferdig.

– Nå er det bare én kiste igjen. Den graver vi ned i morgen kveld. Onkel Rane kommer til å belønne oss skikkelig for dette.

Akkurat, tenkte Brage. Det er altså den rike kjeltringonkelen til Tjukken – Rane Bankur – som står bak.

Tjukken og Rotta gikk mot utgangen, og Brage fulgte dem med blikket. Han kom til å tenke på det bleke jenteansiktet igjen idet de passerte gravsteinen hvor det hadde dukket opp. Når han tenkte seg ordentlig om, lignet det verken på en dauing eller djevel. Det hadde lignet mer på en … engel. Men hva gjorde en engel her? Nå?

Brage var så opptatt av egne tanker at han skvatt i været da Gunnar la en dragelabb på skulderen hans. Han spant rundt.

– Du må ikke gjøre sånn, sa jeg jo! Har du tenkt å skremme livet av meg i kveld, eller? Og sende meg rett til helvete!?

– Helvete? Hvor er det?

– Hæ? Vet du ikke … Brage ga seg over. Gunnar var ikke så veldig opplyst akkurat.

Brage pekte oppover.

– Der er himmelen, ikke sant?

– Ja, og der er det fint å fly!

– Ja da, ja da, men hør nå her. Altså – der oppe i himmelen bor Gud og englene.

– Hmmm. Dem har jeg ikke sett noe til når jeg er ute og flyr.

– Eh, nei … men det er fordi de bor mye høyere opp.

– Men jeg flyr ganske høyt!

– Ikke SÅ høyt! Følg med nå! I himmelen er det veldig fint å være.

Så la Brage stemmen litt lavere, krummet ryggen og gjorde seg morsk i fjeset. Han pekte på bakken.

– Men langt nede i bakken, der bor djevelen, og alle de som har syndet så mye at det ikke er håp for dem. Det er helvete, og der er det ikke noe fint å være.

– Hvorfor ikke det?

– Fordi synderne blir brent for evig og alltid. Det brenner overalt, både på bakken og oppe under taket i helvete. Det spruter ild og flammer og gnister hele tiden! Ja, det regner ild i helvete.

Med ett sperret Gunnar øynene opp og så ivrig på Brage.

– Det høres akkurat ut som fyrverkeri!

– Hvaforno’?

– Fyrverkeri! I Kina, det landet hvor familien min bor, har de et pulver som de kaller krutt, og når det kommer ild borti det, så freser og smeller det. Av pulveret lager de raketter som flyr høyt oppe på himmelen, og rakettene spruter gnister og ild utover i mange fine farger. Og så smeller det høyt!

Brage var ikke helt sikker på hva han skulle tro. Gunnar hadde vist seg å være en luring, så kanskje han bare tullet fordi han ikke helt forsto dette med helvete.

– Jeg har noen sånne raketter i hulen min, fortsatte Gunnar.

Brage ble litt nysgjerrig. Snakket Gunnar sant likevel?

Plutselig blafret et lys over kirkegårdsmuren, og en kraftig stemme gaulet.

– Hvem der? Og hva gjør du inne på kirkegården så sent?