LES STARTEN HER:
■ Kapittel 1
■ Kapittel 2
Brage snudde seg mot lyset og lyden og fikk se en diger kar som lente seg over kirkegårdsmuren med en lykt i den ene hånda. Da Brage så det lange spydet mannen rettet mot ham, skjønte han at det var en av byens vektere.
Mannen glodde stygt på ham.
– Har du blitt stum, gutt? Jeg spurte hva du driver med!
Brage svelget tungt. Ubehagelighetene tok visst ikke slutt denne dagen. Han kunne ha lagt på sprang, men visste ikke hvor lurt det var. Og nå ville vekteren oppdage Gunnar også. Brage tittet fort rundt seg, men hvor var dragen? Det virket jo heller ikke som om vekteren så ham …
Vekteren klatret raskt over muren og tok noen lange skritt mot Brage. Han tenkte det ville bli en durabelig kamp når -- eller hvis -- vekteren oppdaget Gunnar, men ingenting skjedde. Derimot var det noe på kirkeveggen som fanget mannens oppmerksomhet.
– Har du sett noe så jævlig, gutt!
Vekteren spyttet foraktelig og pekte opp på veggen med spydet.
– Tvi! Jeg kan ikke skjønne at de må være så stygge! Men det er vel for å skremme oss, og det er jo ikke steinhoggerne som bestemmer hva som skal være avbildet på kirkene.
I det svake, blafrende lyset fra lykta så Brage en underlig figur på en liten hylle oppe på veggen ved det ene hjørnet. Gunnar! Han sto med ryggen mot hjørnet og holdt armer og vinger ut på hver side langs veggen. Det så virkelig ut som om han var hogd ut i stein.
Vekteren snudde seg mot Brage, og lyset ble borte fra Gunnar.
– Nå har du å svare! Hva driver du med inne på kirkegården så sent?
Vekteren gikk et skritt nærmere og pirket Brage i brystkassa med spydet. Brage visste ikke hva han skulle si. Å fortelle om Tjukken og Rotta var iallfall nytteløst. Tjukkens onkel var nemlig en av byens rikeste handelsmenn og en av dem som betalte vekterne for å holde kjeltringer og tyvepakk unna handelsbodene. Vekteren ville beskytte Tjukken og Rotta, som selvsagt ville nekte for alt, og så ville Brage stå igjen som en løgner. Og fortalte han at han hadde bedt bønner i kirken fordi han hadde stjålet maling, fikk jo mannen vite at han var en tyv …
– NÅ!?
Brage tenkte fortvilet på en måte å komme seg unna på. Da så han det igjen, det bleke jenteansiktet. Det dukket opp bak en annen gravstein, og denne gangen var han helt sikker. Dette var ingen dauing, djevel eller engel, men ei jente av kjøtt og blod.
Nå reiste hun seg opp, og i hånda hadde hun en stein. Hjertet til Brage slo litt raskere da hun hevet armen. Av all kraft kastet hun steinen mot vekteren og traff ham hardt i bakhodet. Han brølte som et såret dyr og virvlet rundt.
Jenta dukket ned bak steinen igjen, og Brage så sitt snitt til å stikke av. I et byks var han over kirkegårdsmuren og langet ut bortover det brede stretet, en av hovedgatene i byen. Han kastet et raskt blikk over skulderen og oppdaget at vekteren hadde fått summet seg og kom etter ham som en dundrende stridshest.
Men i det samme fikk han også et glimt av ei jente, som med kjolen dratt opp over knærne, spurtet i samme retning nedover en allmenning bortenfor stretet …
Brage var god til å løpe, men det var vekteren også. Han var faktisk bedre, og halte innpå.
– Stopp, din rakkerunge! skrek han. –Jeg vil vite hva slags fantestreker du driver med!
Brage ble fortvilet. Hva skulle han gjøre?
Havna, selvsagt! Der kunne han gjemme seg mellom tønner og kasser som de store handelsskipene, koggene, hadde losset.
Brage løp rundt hjørnet på en bygård, skiftet retning og sprang nedover allmenningen mot havna. Men der, et stykke foran ham, var jenta igjen! Hun så seg fort tilbake, gjorde en bevegelse med armen og smatt inn i en trang veite mellom to bygårder. Det måtte være et tegn! Brage tok sjansen og løp etter inn i veiten.
Plutselig skjøt en stokk fram fra stubbefundamentet under den ene bygningen og inn mellom føttene hans. Han kavet for å holde seg på beina, men mistet balansen og gikk i bakken så treflis og størknet søle føk rundt ham. Så ble han dratt inn under bygningen. Vekteren kom stormende ned stretet, stoppet et øyeblikk ved inngangen til veiten, men dundret videre. Gradvis forsvant lyden av skrittene.
– Det var nære på! lød en jentestemme.
Brage kjente ikke så mange jenter, og denne stemmen var fremmed, men det kunne jo være … Tankene raste rundt i hodet mens han krabbet fram fra skjulestedet. Jenta fulgte etter, og han hjalp henne opp på føttene. Da han fikk se ansiktet hennes, var ikke Brage i tvil lenger. Dette var jenta fra kirkegården!
For første gang så han henne ordentlig. Hun hadde store, mørke øyne; Brage ble varm i kinnene da hun så på ham. Og det var tydelig at hun var en rikmannsdatter. Det kunne han se på klærne, skoene og det gylne pannebåndet som holdt det lyse, lange håret vekk fra ansiktet.
– Hva heter du? spurte Brage.
– Kristina, men du burde vel si takk?
– Hæ?
– Jeg reddet deg jo fra vekteren, ikke sant?
Jenta satte opp en litt fornærmet mine, og Brage ble flau.
– Selvsagt! Takk, tusen takk! Du er forresten kjempegod til å løpe. Men hva gjør du ute så sent … og på kirkegården?
– Det er så kjedelig oppe i borgen, så da er det morsommere å …
– Borgen! avbrøt Brage. – Bor du i borgen?
– Ja, men nå må jeg hjem så de ikke blir redde for meg. Du er søt, så du kan godt få lov til å møte meg i morgen også. Vi kan treffes ved kirken i morgen kveld. Men ikke for sent. Husk det.
Jenta snudde seg brått og forsvant ut i allmenningen. Brage sto tafatt tilbake, måtte summe seg litt etter det hun sa.
– «Kan godt få lov til å møte deg?» Hva mener du med det? Hvem tror du at du er? ropte han.
Svaret kom fra et sted bak ham.
– Kanskje en prinsesse!
Brage stivnet, vekteren måtte ha kommet tilbake!
Historen fortsetter neste lørdag!
■ Kapittel 1
■ Kapittel 2
Brage snudde seg mot lyset og lyden og fikk se en diger kar som lente seg over kirkegårdsmuren med en lykt i den ene hånda. Da Brage så det lange spydet mannen rettet mot ham, skjønte han at det var en av byens vektere.
Mannen glodde stygt på ham.
– Har du blitt stum, gutt? Jeg spurte hva du driver med!
Brage svelget tungt. Ubehagelighetene tok visst ikke slutt denne dagen. Han kunne ha lagt på sprang, men visste ikke hvor lurt det var. Og nå ville vekteren oppdage Gunnar også. Brage tittet fort rundt seg, men hvor var dragen? Det virket jo heller ikke som om vekteren så ham …
Vekteren klatret raskt over muren og tok noen lange skritt mot Brage. Han tenkte det ville bli en durabelig kamp når -- eller hvis -- vekteren oppdaget Gunnar, men ingenting skjedde. Derimot var det noe på kirkeveggen som fanget mannens oppmerksomhet.
– Har du sett noe så jævlig, gutt!
Vekteren spyttet foraktelig og pekte opp på veggen med spydet.
– Tvi! Jeg kan ikke skjønne at de må være så stygge! Men det er vel for å skremme oss, og det er jo ikke steinhoggerne som bestemmer hva som skal være avbildet på kirkene.
I det svake, blafrende lyset fra lykta så Brage en underlig figur på en liten hylle oppe på veggen ved det ene hjørnet. Gunnar! Han sto med ryggen mot hjørnet og holdt armer og vinger ut på hver side langs veggen. Det så virkelig ut som om han var hogd ut i stein.
Vekteren snudde seg mot Brage, og lyset ble borte fra Gunnar.
– Nå har du å svare! Hva driver du med inne på kirkegården så sent?
Vekteren gikk et skritt nærmere og pirket Brage i brystkassa med spydet. Brage visste ikke hva han skulle si. Å fortelle om Tjukken og Rotta var iallfall nytteløst. Tjukkens onkel var nemlig en av byens rikeste handelsmenn og en av dem som betalte vekterne for å holde kjeltringer og tyvepakk unna handelsbodene. Vekteren ville beskytte Tjukken og Rotta, som selvsagt ville nekte for alt, og så ville Brage stå igjen som en løgner. Og fortalte han at han hadde bedt bønner i kirken fordi han hadde stjålet maling, fikk jo mannen vite at han var en tyv …
– NÅ!?
Brage tenkte fortvilet på en måte å komme seg unna på. Da så han det igjen, det bleke jenteansiktet. Det dukket opp bak en annen gravstein, og denne gangen var han helt sikker. Dette var ingen dauing, djevel eller engel, men ei jente av kjøtt og blod.
Nå reiste hun seg opp, og i hånda hadde hun en stein. Hjertet til Brage slo litt raskere da hun hevet armen. Av all kraft kastet hun steinen mot vekteren og traff ham hardt i bakhodet. Han brølte som et såret dyr og virvlet rundt.
Jenta dukket ned bak steinen igjen, og Brage så sitt snitt til å stikke av. I et byks var han over kirkegårdsmuren og langet ut bortover det brede stretet, en av hovedgatene i byen. Han kastet et raskt blikk over skulderen og oppdaget at vekteren hadde fått summet seg og kom etter ham som en dundrende stridshest.
Men i det samme fikk han også et glimt av ei jente, som med kjolen dratt opp over knærne, spurtet i samme retning nedover en allmenning bortenfor stretet …
Brage var god til å løpe, men det var vekteren også. Han var faktisk bedre, og halte innpå.
– Stopp, din rakkerunge! skrek han. –Jeg vil vite hva slags fantestreker du driver med!
Brage ble fortvilet. Hva skulle han gjøre?
Havna, selvsagt! Der kunne han gjemme seg mellom tønner og kasser som de store handelsskipene, koggene, hadde losset.
Brage løp rundt hjørnet på en bygård, skiftet retning og sprang nedover allmenningen mot havna. Men der, et stykke foran ham, var jenta igjen! Hun så seg fort tilbake, gjorde en bevegelse med armen og smatt inn i en trang veite mellom to bygårder. Det måtte være et tegn! Brage tok sjansen og løp etter inn i veiten.
Plutselig skjøt en stokk fram fra stubbefundamentet under den ene bygningen og inn mellom føttene hans. Han kavet for å holde seg på beina, men mistet balansen og gikk i bakken så treflis og størknet søle føk rundt ham. Så ble han dratt inn under bygningen. Vekteren kom stormende ned stretet, stoppet et øyeblikk ved inngangen til veiten, men dundret videre. Gradvis forsvant lyden av skrittene.
– Det var nære på! lød en jentestemme.
Brage kjente ikke så mange jenter, og denne stemmen var fremmed, men det kunne jo være … Tankene raste rundt i hodet mens han krabbet fram fra skjulestedet. Jenta fulgte etter, og han hjalp henne opp på føttene. Da han fikk se ansiktet hennes, var ikke Brage i tvil lenger. Dette var jenta fra kirkegården!
For første gang så han henne ordentlig. Hun hadde store, mørke øyne; Brage ble varm i kinnene da hun så på ham. Og det var tydelig at hun var en rikmannsdatter. Det kunne han se på klærne, skoene og det gylne pannebåndet som holdt det lyse, lange håret vekk fra ansiktet.
– Hva heter du? spurte Brage.
– Kristina, men du burde vel si takk?
– Hæ?
– Jeg reddet deg jo fra vekteren, ikke sant?
Jenta satte opp en litt fornærmet mine, og Brage ble flau.
– Selvsagt! Takk, tusen takk! Du er forresten kjempegod til å løpe. Men hva gjør du ute så sent … og på kirkegården?
– Det er så kjedelig oppe i borgen, så da er det morsommere å …
– Borgen! avbrøt Brage. – Bor du i borgen?
– Ja, men nå må jeg hjem så de ikke blir redde for meg. Du er søt, så du kan godt få lov til å møte meg i morgen også. Vi kan treffes ved kirken i morgen kveld. Men ikke for sent. Husk det.
Jenta snudde seg brått og forsvant ut i allmenningen. Brage sto tafatt tilbake, måtte summe seg litt etter det hun sa.
– «Kan godt få lov til å møte deg?» Hva mener du med det? Hvem tror du at du er? ropte han.
Svaret kom fra et sted bak ham.
– Kanskje en prinsesse!
Brage stivnet, vekteren måtte ha kommet tilbake!
Historen fortsetter neste lørdag!