På en plass, i fylket Finnmark, i kommunen Måsøy, på en liten øy ved navn Rolvsøya, finner du fiskeværet Tufjord. Her ligger stillheten som et tett teppe over landskapet. Midnattssolens kyss treffer de mange myke og langstrakte fjelltoppene. Luften er frisk og skarp. Havet umulig å temme.

Menneskene på øya er i ferd med å gjøre i stand til helgens store arrangement. En takkefest laget i den nordligste delen av Norge. Til ære for Tønsbergs befolkning. Vi tok turen for å finne ut hvorfor.

Del på Facebook

Historiefortellere

Vi ankommer øyas lille kai etter en times båttur fra Hammerfest. På land står en gruppe smilende mennesker og venter. På oss. Blant dem er Jan Davidsen – initiativtakeren til helgens takkearrangement.
– Så fint dere kunne komme. Vi vil så gjerne at historien om Tønsberg og Tufjord skal fortelles videre. Det kan den nå, nikker Jan og leder an inn i bilen sin.
– Det huset dere ser på høyre side der, er det første som ble bygd i Måsøy kommune etter krigen, i 1947, forteller han og peker på et firkantet, rødt hus på en åpen, grønn slette.
Det ligger idyllisk til ved en kritthvit sandstrand. Vi kjører videre. Forbi de 40 fastboendes eneste matbutikk; et lite hus med skilt som forteller om grillpølser og mandariner på tilbud. Vi stopper ved et skolepensjonat. Til flere mennesker og varm fiskesuppe. Der blir vi sittende. Rundt et bord. Vi lytter. Alle har noe å fortelle. Om fiskeværet Tufjord i nød. Og hjelpen som kom fra Tønsberg – akkurat i tide.

Adopsjonen

Før krigen var Tufjord fiskevær en livlig plass. Stedet hadde 150 fastboende, og ble på den tiden regnet som Vest-Finnmarks største fiskebruk. I sesongtid ble det daglig fisket opp mellom 40.000 til 50.000 kilo fisk. Det var et aktivt samfunn der alle kjente alle. Så kom krigen. I Finnmark brant tyskerne alt de kom over. Tufjord var intet unntak, og innbyggerne måtte i november 1945 tvangsevakuere øya. Hester og kuer måtte skytes. Hus, hjem og kjære eiendeler måtte forlates. «Vi sang fedrelandssangen da vi gikk fra kaia. Det var fælt å forlate hjemmet slikt», forteller en avisartikkel fra Tønsbergs Blad, trykt i 1945.
Samme år bestemte Tønsberg seg for å «adoptere» fiskeværet i nord. Denne «adopsjonen» innebar at befolkningen i Tønsberg bisto og hjalp Tufjordingene med å gjenreise stedet etter at krigen var slutt. En komité selvutnevnt som «Tufjordkomiteen» og Tønsbergs befolkning klarte å samle inn om lag 100.000 kroner mellom 1945 og 1948.
– Det var mye penger på den tiden, og ville tilsvart noe sånt som 1,8 millioner kroner i dag. Det viser en enorm givervilje og innsats. Tønsbergs befolkning gjorde noe helt fantastisk for oss. Nå er det på tide at vi gir noe tilbake, sier Jan Davidsen.
En av dem som evakuerte øya var 16 år gamle Hjalmar Isaksen. I dag er han 83 år, men husker fortsatt hvordan det var å dra. Enda bedre husker han hvordan det var å komme tilbake til hjemplassen. September 1946.
– 17 år var jeg da vi kom tilbake. Klart det var godt, men det var lite igjen. Alt var ødelagt. Det var ingenting å se.
Han blir stille.
– Bortsett fra en av geitene våre som sto og ventet på oss da vi kom. Den hadde vært der siden vi dro, overvintret og klart seg.
Hjalmar løfter så vidt på brillene for å tørke et par tårer som dukker opp bak glassene.
– Det var en stor glede å være tilbake. Det Tønsberg gjorde for oss var viktig. Det er et flott arrangement som er stelt i stand til denne helgen. Men det skulle vært gjort før. Lenge før.
Hjalmar tar en pause. Ser utover vannet som ligger rett nedenfor huset hans. Så fortsetter med rolige stemme:
– Takk, Tønsberg! Mange, mange tusen takk.

God omtale og mye ros

I Tønsberg, fra krigens slutt og en stund fremover, ble det arrangert ball, konserter og sammenkomster for å få samlet inn pengene til landsmennene i nord. Også kommunen gjorde sitt, og klarte i alt, fra 20. august til 6. september, å få inn et beløp på hele 25.000 kroner. Samlet ble pengene brukt til å sende brakker, møbler og klær nordover. Brakkene skulle være en midlertidig løsning til det ble mulig å bygge skikkelig hus til Tufjordingene. I ni år var brakkene i bruk.

Med på lasset fra Tønsberg til Tufjord var hjelpekomiteens sekretær Thor Evensen som administrerte arbeidet i Tufjord. 23 år senere kan Tufjordingene fortsatt ikke glemme «han Ævensen».

– Han var en person som gjorde mye for mange, en virkelig ildsjel, sier Jan Davidsen.

Også han har nære minner om Evensen. Da besteforeldrene hans døde av tyfus, var det ingen på øya som ville gravlegge dem.

– Flott som han var tok Evensen på seg den jobben også, forteller en takknemlig Jan.

Det var flere byer og steder i den sørlige delen av landet som deltok aktivt i gjenreisningen av Finnmark. I den sammenheng ble det moderne å adoptere et sted. Andre eksempler på det er Hamar som adopterte Sørvær og Sarpsborg som adopterte Sørøysund.

– Arbeidet fra Tønsberg har fått svært god omtale og mye ros. Ikke alle de andre prosjektene var like vellykket, sier Jan.

Går i glemmeboka

Vi sitter fortsatt rundt bordet. Det begynner å bli sent, og diskusjonen er allerede i gang om vi «søringer klarer å sove i detta lyset». Vi bestemmer oss for å gjøre et forsøk, og blir kjørt 50 meter bort i gaten. Til Turid Bjørnstrøm, en gjest fra Alta som har kjøpt sommerhus på øya.

– Velkommen til den grønne vinteren, slår hun ut med armene idet hun åpner døren.

Turid liker seg på Rolvsøya. Hun snakker pent og lenge om «en rolig tilværelse, fjell og fjorder, hvitvin på kveldene og gode venninner like borte i gata».

– Her kan man legge bort klokka. Tiden kan gå og komme som den vil. Det er deilig.

Også hun har tenkt seg på morgendagens takkefest. Det ser hun frem til.

– Det er veldig viktig med et sånt arrangement. Historier som dette må bli fortalt. Selv ikke jeg har hørt om adopsjonen, og det sier litt. Det er mye som går i glemmeboka. Ære være dem som minner oss på slike ting.

Fra e-post til fest

Helgens takkefest begynte som en del av et prosjekt Jan Davidsen tok på seg tidligere i år. Han ble da spurt av øyas velforening om å lage en ny hjemmeside til deres kjære hjemplass.

– Den forrige vi hadde ble jo lagt ned, forklarer Jan.

– Jeg måtte ha noe å skrive om på hjemmesiden, og begynte straks å lete etter materiale. Jeg mintes jeg hadde lest et sted om adopsjonen, og begynte derfor å undersøke det nærmere, forteller han.

Jan jobbet med hjemmesiden dag og natt. Han var helt bestemt på å finne frem til det han trengte av stoff og informasjon for å komme til bunns i den mystiske adopsjonen. Det gjorde han også.

– Det var hektisk, og flere ganger lurte jeg på hva jeg hadde tatt på meg, smiler Jan. Det ble mye arkivleting. Jeg så gjennom alt av avisartikler fra 1945 og fremover. Da jeg hadde nok informasjon, skjønte jeg hva slags innsats Tønsberg hadde gjort for stedet vårt, og sendte en e-post til lederen av velforeningen. Foreslo at vi gjorde noe. Han var enig. Jeg hadde forestilt meg en liten sammenkomst med middag og et par mennesker. Det ble litt større enn som så, ler han.

Blant gjestene som har tatt turen 71 grader nord, er varaordfører i Tønsberg, Bent Moldvær.

– Jeg visste ingenting om dette før jeg fikk en invitasjon i posten om det som skulle skje her oppe. Jeg gjorde en liten undersøkelse blant de rundt meg. De hadde heller ikke hørt historien før. Jeg må si jeg er stolt over at Tønsberg var delaktig i noe slikt. Vi hadde noen flotte forfedre. Dette er noe vi må formidle til deres gjenlevende familier, sier Moldvær.

Ishavsfiske

Tufjordingene tok feil. Vi klarte fint å sove i det evigvarende sommerlyset. Nå blir vi satt på enda en prøvelse. Ifølge stedets fastboende er det nemlig ikke lov å være i Finnmark uten å dra på fisketur. Dagen begynner derfor tidlig. Vinterkjeldressen, «Finnmarksbunaden», kommer på. Det gjør også votter, lue og tykke ullgensere. Vinden er sur.

Fisker Trond Hansen står klar med fiskeskøyten sin når vi ankommer brygga. Minutter senere er vi på vei ut til det åpne hav. Måkeskrik sirkler over hodene våre. Under oss danser det hvite skummet på toppen av høye dønninger. Det lukter søtlig av tang og treverk, og den salte sjøen har lagt seg på leppene.

– Kjenn på den herlige luften, smiler en opprømt Moldvær.

Minutter senere ligger vi og dupper med tre fiskestenger ute i vannet. Tønsbergs varaordfører er den første til å få napp.

– Dette er skikkelig trim, roper han. Nå kommer det noe nede i her. Ja!

En torsk skimtes i vannskorpa. Sprellende flyr den over rekka på båten.

– Det må være den største fisken jeg noen gang har fått, roper Moldvær.

Trond er ikke like imponert.

– Ja, den er vel på en 4–5 kilo. Den største jeg har fått var i underkant av 30 kilo. Dette er knøtt, erter fiskeren.

Hyse, brosme og torsk blir, som på samlebånd, slengt i en gul balje som står på dekk.

– Vi må ha verdens rikeste hav. Det tar ikke lange tiden før det biter her, sier en ivrig varaordfører.

– Da jeg var liten var det enten stekt eller kokt fisk. I dag er det så mange fine oppskrifter man kan benytte seg av. Det gjør det mer spennende. Jeg synes man kan variere fisk i mye større grad enn kjøtt.

– Dere har i hvert fall middagsgaranti når dere fisker. Det kan vi vel ikke skryte på oss i Oslofjorden. Der kan man sitte i flere timer uten å få noe som helst. Ofte gir man bare opp, sier Moldvær.

Derfor ble det Tønsberg

Tufjord og Tønsberg ligger i hver sin ende av vårt langstrakte Norge – hvordan gikk det seg egentlig til at de to fant frem til hverandre?

Det fortelles om en mann ved navn Ernst Tapper. Da Tappers mor ennå var evakuert sydpå, fikk hun et brev fra fylkesmann Gabrielsen i Tønsberg. Gabrielsen pleide å være mye i Tufjord, og bodde da gjerne hos henne og familien. I brevet forteller han om en henvendelse Finnmark fylke hadde fått fra Tønsberg om hjelp. Han lurer på om det kan være noe for Tufjord. Slik begynte snøballen å rulle.

– Hjelpen var så stor at det ble godt med penger til overs etter gjenreisingen, forteller Jan Davidsen. Befolkningen her satt og setter fortsatt stor pris på det som ble gjort.

– Det er helt fantastisk. Disse menneskene har jo vokst opp i et miljø som Tønsberg var med på å skape, sier Moldvær.

Tufjord takker

Himmelen viser ingen tegn til det, men dag begynner å gå mot kveld. I øyas spisesal er det duket for fest. På bordene står skåler med rømme og agurksalat. Det blir servert poteter med persille, laks «fisket fra havet utenfor Rolvsøya» og pils fra verdens nordligste bryggeri. I lokalet sitter både fastboende og sommergjester. Om lag 60 stykker, så godt som alle på øya, har tatt turen hit denne milde sommerkvelden.

Pensjonist og tidligere fisker, Oskar Hansen på 79 år, sitter og tripper. Han skal gi Tønsbergs varaordfører et bilde malt av en lokal kunstner. Som takk til Tønsberg by.

– Jeg husker godt da Tønsberg kom med hjelp fra sør. Det var en vakker ting å gjøre, sier Hansen.

Bent Moldvær har også med noe til Tufjord; Tønsbergs kommunevåpen og mye skryt til alle som har vært med på å gjøre helgen minnerik.
Så er det formann av Rolvsøya velforening, bror til Jan, Svein Davidsen, som skal tale.

– Vi vil gjerne sende en stor takk til Tønsbergs befolkning. Vi er ikke mange sjelene på øya, men vi er likevel evig takknemlige for det som har blitt gjort for oss. Tusen takk.