Nok et blinkskudd

STRÅLENDE: Elisabeth Andreassen og Alexander Rybak kler hverandre, skriver Tønsbergs Blads anmelder, som mener at Bettan aldri har sunget bedre enn hun gjorde på Klubben-scenen i går kveld. Foto: Kirvil Håberg Allum

STRÅLENDE: Elisabeth Andreassen og Alexander Rybak kler hverandre, skriver Tønsbergs Blads anmelder, som mener at Bettan aldri har sunget bedre enn hun gjorde på Klubben-scenen i går kveld. Foto: Kirvil Håberg Allum

Artikkelen er over 8 år gammel
DEL

KONSERT
Elisabeth Andreassen og Alexander Rybak
Quality Hotel Klubben
Anmeldt av
Fredrik Rütter

Sommeren begynner å nærme seg en slutt, det er bare å innse, og i går kveld hadde sommerens siste show på Hotel Klubben premiere. De to spellemennene Elisabeth Andreassen og Alexander Rybak hadde satset på et stevnemøte på scenen som allerede har hatt tre flotte show å vise frem.

Showet deres «Spellemenn» føyer seg nydelig inn i rekken. Først var det Great Garlic Girls, så kom Kristian Valen og deretter kom Lill-Babs på en snarvisitt. Det er vel ingen tvil om at av Tønsbergs spillesteder denne sommeren er Hotel Klubben vinneren. Avslutningen med Bettan & Rybak var forrykende.

Den eldste fikk lov til å åpne ballet, det skulle bare mangle. Bettan begynte med den nydelige melodien av sine landsmenn Benny Andersson og Bjørn Ulvaeus, «Klinga mina klockor». Her fikk hun direkte vist sin enorme rytmiske sikkerhet og spennvidden i stemmen. Har hun egentlig sunget bedre enn hva hun gjorde denne kvelden?

Stemmen er klokkeklar, hennes diksjon er en fryd, hvert ord er til å forstå når hun synger. I mellomsnakket har hun også noen gode historier å fortelle.

Rybak entrer scenen til publikums store glede. Han har definitivt ikke mistet noe av sin enorme popularitet, og de to spellemennene drar nok en Andersson/Ulvaes melodi sammen, «Det är vi ändä», før Rybakk smeller til med sin «Fairytale», som faktisk er å tåle når den fremdeles serveres med Rybaks enorme energi.

Deretter går det i en salig blanding av duetter og egne partier, og en forundres over hvor godt de to, som i utgangspunktet burde være totalt forksjellige, kler hverandre. Det er nok i akkurat møtet som spellemenn at de har det klareste berøringspunktet. Elisabeth Andreassen er fremdeles den av de to som har den største spennvidden i repertoaret. Det er jo ikke direkte overraskende.

Alexander Rybak har nok en vei å gå i så måte, samtidig som han kanskje må bestemme seg for hva han egentlig vil holde på med her i verden. Når han spiller fiolin på klassisk maner har han en nydelig tone i instrumentet som i «Blinde-Karls vise», «Visa vid vindens ängar» og balladen «Skin» avleverte han med en herlig ro. Rybak har en naturlig timing når han setter inn energien i låtene han avleverer, men også når han gjør mellomsnakket, og han har heldigvis en fin selvironi som tar brodden av at det handler mye om hans følelsesliv.

Begge to får det til å ta helt av når de sammen kjører Dolly Partons «Nine to five» med hele det ekstremt velspillende femmannsbandet som er forsterket med tre kvinnelige fiolinister som både korer og danser med. Når Bettan avslutter med «Gabriellas sång» var vel knapt et øye tørt. Ekstranummer ble det, men da beveget alle musikerne, unntatt bassisten, selvfølgelig av naturlige grunner, seg ut blant et taktfast applauderende publikummet og avsang «Nu mår jag mycket bättre», men det hadde vi i salen gjort allerede veldig lenge.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort. Send oss noen linjer med bilder fra et arrangement som du ønsker å dele i TB.

Artikkeltags