Med teft for konspirasjoner

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Litteratur
Anmeldelse
Finn Stenstad Litteraturanmelder Tønsbergs Blad
Ørjan N. Karlsson: «Kongens råd»
Gyldendal, 2015, 371 sider
Terningkast: 5

Nyere norsk politisk historie rommer mange elementer som åpner for konspiratoriske koblinger. Hva lå egentlig bak den såkalte Staybehind-avsløringen på 1970-tallet da det ble rullet opp en hemmelig motstandsgruppe som både hadde våpen, ressurser og kontakter inn i maktens sirkler, angivelig en forsvarsgruppering på ytterste høyre fløy som skulle motvirke kommunistisk påvirkning i Norge under den kalde krigen?

Eller hva skjedde egentlig da Arne Treholt ble fengslet som sovjetspion midt på 1980-tallet? Og hvilken makt hadde den tidligere forsvarsministeren og Milorg-lederen Jens Christian Hauge?

Dette og mer til danner bakteppet i den nye kriminalromanen til Ørjan N. Karlsson. «Kongens råd» er tittelen som peker direkte mot en mektig, indre sirkel av embetsmenn som utenfor det politiske og demokratiske systemet angivelig skulle fungere som kongens hemmelige rådgivere i sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål.

Slikt pirrer nysgjerrigheten og gir drivkraft til denne kriminalromanen. For meg er dette første møtet med Ørjan N. Karlssons seriekrim. I likhet med så mange i sjangeren, har han skapt et knippe etterforskere som allerede dukket opp i hans første bøker, riktignok ikke tradisjonelle politietterforskere, men aktører i den hemmelige gruppen Stiftelsen. Dette er en liten, skjult etterretningsstab, på siden av så vel overvåkingspolitiet som de øvrige politietatene i Norge.

Sentralskikkelsen er Kyrre Kaupang. Han og kompanjongene får mer enn nok å ta tak i da to norske ambassadører dør under mystiske omstendigheter, den ene i USA, den andre i Brussel. Etter hvert får etterforskerne ferten av noe stort, nemlig en kobling mellom det lukkede og mektige miljøet i Kongens Råd og innflytelsesrike russere med en sterk kvinnelig oligark med direkte kontakt til president Putin.

Det fortellertekniske grepet som Ørjan N. Karlssons gjør bruk av i romanen, er bevegelse mellom ulike tidsplan: to fra fortid, og ett fra nåtid, dette siste fortalt i presensform. Slik kan reelle historiske hendelser i fortid kobles opp mot det nåtidige, fiksjonelle spenningsforløpet som resulterer i en snedig miks av faktisk historie, konspirative koblinger og ren fantasi. Eksempelvis flettes bakteppet for og opprullingen av Arne Treholts forhold til russerne inn i kriminalromanens sentrale rammefortelling som på ganske troverdig vis er med på å heve bokas kvalitet.

At forfatteren innimellom fristes til noe overdreven metaforikk og adjektivisk frodighet, er til å leve med. Alt i alt en krim av kvalitet.

LES OGSÅ: Krimforfatteren som elsker progrock

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort. Send oss noen linjer med bilder fra et arrangement som du ønsker å dele i TB.

Artikkeltags