Sjøbodteatret med et sterkt kort

PRØVEN BESTÅTT: «Nasjonal prøve» er blitt en personlig, men kollektiv seier for alle de medvirkende i Sjøbodteatret, og det vil den være uansett hvordan det går videre på festivalen i Skien, skriver Tønsbergs Blads anmelder. Foto: Anne Charlotte Schjøll

PRØVEN BESTÅTT: «Nasjonal prøve» er blitt en personlig, men kollektiv seier for alle de medvirkende i Sjøbodteatret, og det vil den være uansett hvordan det går videre på festivalen i Skien, skriver Tønsbergs Blads anmelder. Foto: Anne Charlotte Schjøll

Artikkelen er over 8 år gammel
DEL

Teater
«Nasjonal prøve»
Sjøbodteatret
Papirhuset teater
Anmeldt av: Fredrik Rütter

Sjøbodteatret har med forestillingen «Nasjonal prøve» levert en sterk påmelding til den regionale festivalen i Skien i februar. En festival som arrangeres av Den unge scene (DUS) som ble startet i 2004 med formål å stimulere utvikling av ny norsk dramatikk for ungdom, spilt av ungdom.
Det er et flott prosjekt som virkelig kan nå langt, og som fra den spede begynnelsen nå er en post på statsbudsjettet. I år er det hele ti regioner i hele landet som deltar. Vestfold er, sammen med Telemark en region, og den er med for første gang.
Det er Teater Ibsen som er mentor for de fire gruppene i denne regionen som skal møtes til dyst i Skien.

Den gruppen som blir valgt som den beste der går videre til en nasjonal festival i Oslo i april hvor en representant fra de ti regionene får vist sin forestilling.
Det spesielle ved prosjektet DUS er at det blir bestilt nyskrevet dramatikk fra seks av de beste forfatterne vi har. I år finner en navn som Knut Nærum, Vigdis Hjorth, Carl Frode Tiller og Maria Tryti Vennerød på forfatterlisten. Muligheten for at det kommer ny god dramatikk ut av prosjektet blir en gratis gevinst. De unge skuespillerne får en helt ny og ukjent tekst å bryne seg på.
Det i seg selv er en enorm utfordring, både for skuespillerne, men ikke minst for instruktøren.

Maria Tryti Vennerød har skrevet «Nasjonal prøve», og det er ikke en enkel tekst å velge. I den enkleste form handler stykket om; er det nok å fjerne uroelementene i samfunnet for å få det til å fungere, eller vil det alltid dukke opp nye? Hvordan kan en fungere i et samfunn hvis det ikke eksisterer noen fasit en kan forholde seg til, hvordan kan en da vite hva som er riktig?

Det er få, om ingen sammenhengende setninger, og det er nesten ingen knagger å henge neste replikk på. Dermed er det en tekst skuespillerne må pugge slik at den er på plass under huden.

Det har alle de ni skuespillerne klart med glans, og de klarer også å få et liv inn teksten slik at de usammenhengende, ufullstendige setningene blir forståelige. Det er kun mulig ved at det er blitt arbeidet intenst med tekst og replikkføring, all ære til alle. En eneste liten innvending i denne sammenhengen er at det fremdeles er rom til forbedring av diksjonen, særlig hvis replikkene avleveres med ryggen til publikum.
Stykket er skrevet på nynorsk noe som selvfølgelig ikke er det naturlige språket til noen av de medvirkende, men de får allikevel frem den nødvendige rytmen i teksten og språket.

Instruktør Simone Thiis regi er gjennomført med masse fine detaljer, og det er en helstøpt teaterforestilling hun har skapt. De valgene hun har gjort føyer seg fint inn i rekken slik at skuespillerne har fått rammer de kan føle seg trygge i.
Et valg hun har gjort oppfattes som unødvendig, og det er diktatoren av en rektors nazihilsen. Altfor overtydelig, og det plasserer personen inn i en, her, unødvendig snever setting.

Alle skuespillerne har skapt flotte personligheter med egne uttrykk som de gjennomfører helt fra første entré som var meget oppfinnsomt gjort, til teppefall.
Forestilling er blitt en personlig, men kollektiv seier for alle de medvirkende, og det vil den være uansett hvordan det går videre på festivalen i Skien. Men det er et sterkt kort de bringer med seg.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort. Send oss noen linjer med bilder fra et arrangement som du ønsker å dele i TB.

Artikkeltags