Utsagnet kom fra en av mine aller nærmeste venninner. Forrige uke snakket vi om motdemonstrasjonene mot Pride-markering som har poppet opp de siste månedene, kronikkene, og direkte angrep i sosiale medier på regnbuefamilien. Hun er gift med sin kjære kone. Jeg endte tilfeldigvis opp med en mann. Jeg oppfattes som heteronormativ, og det er ingen tvil om at det er langt enklere.

Lørdag sjekket jeg manisk telefonen to ganger i minuttet, hun svarte ikke, og jeg var kvalm, med gråten i halsen. Jeg vet hvor mye Pride-helgen betyr for henne, jeg visste ikke hvor hun hadde vært fredag kveld. Noen timer senere tikket svaret inn, hun var trygg.

Kvalmen og fortvilelsen gikk over i sinne. Jeg er fortsatt sint, og jeg kommer til å være sint, lenge.

Politiet har ikke kommet til noen konklusjon enda, og mener det er for tidlig å vite om skuddene i Oslo var ideologisk eller religiøst motivert, om det kan kalles terror, og det er revnende likegyldig, kjenner jeg. Den trygge havna vår er under angrep, og det er derfor det er så jævlig vondt.

Du kjenner noen som trenger Pride. Det er ikke en feiring av og for regnbue-familien, homolobbyen, eller bokstavmafiaen. Det er en markering for at alle de du kjenner og er glad i, skal være trygge og få lov til å leve med den de er glad i, eller få lov til å være den de er.

Det handler om at vi ikke skal oppleve at venner, kollegaer eller familie må kjøres i hui og hast til nærmeste akuttmottak. Barna deres skal ikke oppleve at andre barn gjør narr av familiene deres. Det handler om at voksne vet at når de er bekymret for at barn av homofile skal bli mobbet, er det de som lærer barn å mobbe.

Pride handler om en tydelig motstand mot trusler, trakassering, og vold. Ved å feire, markere du at vi ikke aksepterer at noen føler seg utrygge fordi de er forelsket. Det skulle da bare mangle?

I helgen har jeg grått, gått apatisk rundt og rundt i huset uten mål og mening, vært så sint at jeg har følt trangen til å ødelegge noen, og vært så redd for folk jeg er glad i, at jeg har kastet opp.

Nå er det nok, nå er det krig. Krig mot intoleranse.

Nå er det på tide å protestere hver gang noen sier at det har gått for langt. Hver gang noen ikke vil ha regnbueflagg fordi de «ikke føler seg representert» når det vaier regnbueflagg på offentlige flaggstenger. Hver gang noen mener de må få slippe å få andres kjærlighet «dyttet på seg»

Vi må slutte å bite det i oss fordi vi er redd for å lage ubehagelig stemning eller pinlig stillhet. Vi må si ifra. Det er ikke nytt at skeive utsettes for hets og vold, vi har bare aldri fått det presentert så brutalt før, i «vår tid»

La en ting stå for ettertiden: Det eneste han har oppnådd, er mer aksept, mer nestekjærlighet, og en nasjon som gikk til krig mot intoleranse.