For noen uker siden, 10. desember 2018 stod Denis Mukwege på podiet i aulaen i Oslo rådhus og snakket om hvordan kvinner systematisk får sine underliv ødelagt som en del av en krigføring. Deres barn blir drept. Det ødelegger samfunnet deres innenfra. Sammen med Nadia Murad mottok han fredsprisen 2018.

Kongo er et land med rike naturressurser som kunne finansiert velstand. I stedet plyndres landet for kobolt som verden skriker etter til produksjon av smarttelefoner, elbiler og annet. Kvinner utsettes for seksualisertkrigføring i en skitten kamp om mineraler og edelstener. Nokså bekymringsløst går mange av oss rundt med deres mareritt i veska.

Kobolt gir oss tilgang til en teknologi, som gir muligheter for innsyn i en verden langt utover vårt eget nabolag. Er det urimelig å tenke at nabokjærringene nå bør ha vyer også utover egne barn sitt lekeområde?  Våger vi å kreve at kvinner og barns rettigheter skal gå foran ønske om enda en, batteri drevet, app som kan forenkle og berike hverdagen vår?

Spørsmålet handler ikke om vi skal bruke kobolt fra Kongo eller ikke, men hvordan vi kan sikre at Koboltgruvene driftes forsvarlig uten barnearbeid og med anstendige arbeidsforhold. At ressursene kommer befolkningen og ikke bare enkeltpersoner til gode.

8 mars håper jeg at vi skal komme oss ut av ammetåken. At kvinnedagen skal handle om mer enn eggdonasjon, nemndsmøter ved fosterreduksjon og pappaperm som ikke passer for skiprodusenter.

Vi må våger å sette ned foten for mektige krigsherrer og verdensledere med makt og imperialisme som mål. Bruker demokratiet til å stemme frem flere kvinner som våger å vise vei for mer moderne måter å lede verden på. Der respekt og likeverd er en like naturlig del av løsningen, som mot og redelighet.  Der teknologi bidrar til bedre liv for oss alle og forhåpentligvis mer fred og mindre frykt.