109 år etter at den internasjonale kvinnedagen ble markert for første gang i København, har mange og betydelige endringer skjedd i samfunnet på kvinnefronten. Demonstrasjonstog, kvinners stemmerett og rett til arbeid og utdanning, abortloven og tilgang på prevensjonsmidler; eksemplene er mange.  

I et moderne samfunn som Norge i 2019 kan man stille seg spørsmålet om en markering som kvinnedagen fortsatt trengs.

Men kvinnedagen trengs fremdeles i Norge.

Kvinnedagen trengs når statsministeren oppfordrer norske kvinner til å føde flere barn.

Kvinnedagen trengs hver gang en kvinne blir spurt om hun er gravid - eller planlegger å bli det - på et jobbintervju.

Kvinnedagen trengs når det er 60 % økt sjanse for å bli forfremmet i jobbsammenheng om man er barnløs. 

Kvinnedagen trengs når politikere tredeler foreldrepermisjonen og 3/10 fedre ikke tar ut fedrekvoten.

Kvinnedagen trengs når det klages over at for mange kvinner jobber deltid, og når kvinner gjør fire timers husarbeid i gjennomsnitt hver eneste dag.

Kvinnedagen trengs når det fortsatt finnes yrker som nærmest er fullstendig mannsdominerte.

Kvinnedagen trengs når kvinner tjener 87 kroner for hver hundrelapp en mann får inn på konto til tross for at stadig flere kvinner tar høyere akademiske utdannelser.

Kvinnedagen trengs når undersøkelser viser at kvinner er vel så godt egnet i lederroller som menn, men majoriteten ledere –62 prosent - fremdeles er av det mannlige kjønn.

Kvinnedagen trengs når bare 1/3 av landets ordførere er kvinner.

Kvinnedagen trengs når profilerte personer utnytter sin posisjon til å få oppmerksomhet fra damer som ikke er deres kjærester, og når disse kvinnene tør å stå frem med sine historier.

Kvinnedagen trengs når Norge – til tross for det overnevnte - anses som et av de mest likestilte landene i verden.