Kvinnedagen er en viktig dag for oss kvinner, det er så mange ting å sette fokus på og få fram. For meg personlig har denne dagen betydd lite mens jeg vokste opp, men betydningen av nettop denne dagen er blitt viktigere for meg de siste årene. Ikke minst fordi jeg er mamma. Bare det å engasjere seg i hendelser rundt i verden og i vårt eget land er viktig.

Kvinner har kommet langt, men ser at vi har enda et godt stykke å gå. Derfor er nettopp denne dagen så utrolig viktig. Det er så mange historier rundt i verden om kvinner som blir tvangsgiftet, misbrukt, mishandlet og ikke hørt. 
Man blir årvåken for urettferdighetene. Det er grusomt, det er kvinnen som gir liv og oppfostrer men slik blir altså mange behandlet. 

I USA har, ifølge Center for Disease Control, 3 av 4 mørkhudete kvinner mer risiko for å dø av svangerskapsrelaterte grunner, enn noen andre. Og den eneste forskjellen er ens hudfarge. Grunnen kan også være at de rett og slett ikke blir hørt.
For hver 13 hvite kvinne som dør under svangerskap eller innen et år etter fødsel, er det 44 mørkhudete kvinner. Mange av disse dødsfallene kan forhindres. 


Opp igjennom historien står så mange sterke kvinner. Fra Jeanette Ranking som hjalp til å få presset igjennom the 19th amendment, som ga kvinner lov til å stemme. Rosa Parks som nektet å gi opp setet på bussen til en hvit mann, som ble fengslet og det endte med at segrering på busser ble opphevet. Amelia Earhart som viste at kvinner kan gjøre akkurat det samme som menn. Moder Theresa som brukte hele sitt liv til å hjelpe de syke og fattige. Malala Yousafzai, som hadde en anonym blogg for BBC, der hun fortalte om livet under Taliban og var kritisk til bevegelsen. Hun ble utsatt for trusler og skutt i en buss for sitt engasjement for jenters rettigheter til utdanning. Marilyn Monroe, Amelia Boynton Robinson og Prinsesse Diana for å nevne noen. Slik er det i verden ... før og idag. Fortiden og nåtidens historie er viktig å lære. 

Til alle alenemødre som må gjøre jobben helt alene fordi far ikke vil, er ikke interesert eller ikke kan - og noen barn har ingen far. 
Selv er jeg mor til to jenter, ei som er på god vei ut i voksenlivet. Som har empatisk, fornuftig og gode verdier. Jeg har et lite barn jeg oppdrar helt selv, noe som setter viktigheten i at det er mye å gjøre i et lite liv som skal vokse og trives.

Omsorgsperson som innebær å se behov, trøste, hjelpe - ja å være tilstede 100% dag og natt er overveldende, mens mine behov er lagt bort.. Jeg blir utslitt, mangelen på søvn, savnet etter å sove bare «litt» lenger. Det plutselige behovet for å være alene, gråten som ikke er langt unna når kampene er verst, og når hun er skikkelig sint, og jeg må være der å trøste å veilede uansett hvor sliten jeg er. Men jeg er også den som får alle gledene i oppdragelsen, høre når språket faller på plass, empatien hun har for vennene sine og når hun sier «Jeg passer på deg, mamma.» -hvorpå jeg sier at det er jeg som passer på henne, og at mamma passer på seg selv. Men hun er nok blitt en som passer på meg uansett hva jeg sier..som gir meg mange grunner til å gråte av de små tingene hun sier og viser i hverdagen. Og det er min jobb å vise henne gode verdier, til å la henne vokse opp til å bli en sterk kvinne selv. 

Vi kvinner må stå sammen, hjelpe hverandre opp. Vi er sterke, det er vi som gir og fostrer liv.

«Being unwanted, unloved, uncared for, forgotten by everybody, I think that is a much greater hunger, a much greater poverty than the person who has nothing to eat.»
Mother Teresa