Gå til sidens hovedinnhold

Laila fikk aldri noe svar på denne meldingen: – Det spilles fortsatt som en film oppi hodet mitt

Laila Kjelsrud kommer aldri til å glemme øyeblikket i fjor sommer da hun fikk den verste beskjeden hun har fått i hele sitt liv.

(MittJessheim)

Tidlig om morgenen den 5. juni 2020 blir Laila Kjelsrud vekket av at noen ringer på døra. Hun går ned i bare nattkjolen, og ser gjennom vinduet at det står en svartkledd mann utenfor.

Da hun innser at han har en hvit snipp i halsen, skjønner hun umiddelbart hva som har skjedd.

– De få minuttene der spilles fortsatt som en film oppi hodet mitt. Mannen spurte om jeg var mammaen til Daniel, og da jeg bekreftet det fortalte han at Daniel var funnet død i Oslo. Det var som om hele verden raste sammen, forteller Laila.

– Jeg hadde gått og fryktet at Daniel skulle dø i så mange år, men samtidig levde jeg alltid i håpet om at han skulle klare å kutte ut rusen. Bare noen uker etter at han døde skulle han egentlig legges inn på langtidsbehandling, forklarer hun.

– Tenkte han ville svare innen jeg våknet

Obduksjonen som ble gjort i ettertid viste at Daniel (29) hadde tatt store mengder med Amfetamin og GHB den kvelden han døde. Det ble rett og slett for mye for kroppen hans å takle.

– Vi var sammen dagen før for å fikse litt praktiske ting som å handle mat, og jeg husker at han var så lei seg på grunn av hunden sin, som han nylig hadde blitt fratatt. Han visste ikke om den var blitt avlivet eller omplassert, og var fryktelig frustrert fordi han ikke visste hvor den var. Til slutt husker jeg at jeg sa han måtte innse at hunden var ute av livet hans og forsøke å komme seg videre. Det er trist å tenke på at det var det siste vi snakket om, og at han ble så lei seg, sukker Laila.

(Saken fortsetter under bildet)

– Da han gikk ut av bilen, sa han at han skulle legge seg og sove noen timer fordi han hadde sovet dårlig natta før. Jeg fikk ikke noe svar på nattameldingen jeg sendte han senere den kvelden, men jeg tenkte at han sikkert var ute og ville svare innen jeg våknet igjen, slik han gjorde innimellom.

Men svaret kom aldri, selv om Daniel alltid pleide å svare på nattameldingene.

Han og moren hadde et svært tett bånd, og hadde daglig kontakt til tross for Daniels rusproblemer. Etter at han mistet førerkortet sitt, ble det ofte til at Laila kjørte han til for eksempel butikken eller legen.

De snakket også mye om hva det var som gjorde at han havnet borti rusmiljøet.

– Gjorde alt riktig

Laila beskriver barndommen til Daniel som helt normal. Som liten spilte han fotball, før han en periode prøvde seg på karate. Det var likevel skateboard og snowboard som skulle vise seg å stå hjertet hans nærmest.

– Da han ble ungdom, tok han seg en elektrikerutdannelse, samtidig som han jobbet på en bensinstasjon ved siden av. Han sto på som bare det, og gjorde alle de rette tingene. Som mamma har jeg alltid vært redd for at han skulle havne i feil miljø, men da han hadde fått seg jobb og fylt 21 år (i 2011), tenkte jeg at vi hadde klart det.

– Så begynte han å trene, og etter kort tid ble vi klar over at han hadde begynt å bruke anabole steroider. Dette tror jeg satt i gang en prosess med å skyve på grensene for hva han puttet i kroppen sin, sier Laila.

– Han fikk seg deretter en samboer, som det etter hvert ble slutt med. Kjærlighetssorgen knuste ham helt, og gjorde at han festet store deler av sommeren. Han fikk seg mange nye venner i denne perioden, som dessverre kunne tilby både det ene og det andre. I starten var det visstnok «bare» litt kokain på fest, men etter hvert gikk han over til Amfetamin og GHB, siden kokain er så dyrt.

Etter dette opplevde Laila at sønnen begynte å leve et dobbeltliv, hvor rusen tok stadig større plass. Én dag ble han tatt i å være påvirket på jobb, og ble bedt av sjefen om å sykmelde seg.

– Han ble da gående hjemme, og ting fortsatte å gå feil vei. Men til slutt klarte jeg å overtale han til å ta kontakt med rusomsorgen i kommunen. De er noen fantastiske mennesker, som virkelig har gjort alt i sin makt for å hjelpe ham.

Sluttet å møte opp

Daniel kom seg gjennom den tøffe perioden, og fikk utvidet CV-en sin med et maskinførerkurs gjennom NAV. Han fikk seg også ny jobb, og moren følte at hun kunne senke skuldrene for en stund.

– Alt gikk ganske fint, helt til han mistet jobben sommeren 2019. Da ble jeg nok en gang redd for hva han skulle finne på, og fikk han inn på Distriktspsykiatrisk senter (DPS). Daniel sluttet imidlertid ganske fort å møte opp til avtaler der, og ettersom han ikke var der på tvang fikk det ingen konsekvenser. Han fikk som nevnt endelig plass på langtidsbehandling i september, men da var det jo for sent, sier Laila.

Trenger du hjelp?

Ønsker du å prate med noen ang rusavhengighet kan du ringe RUSinfo på telefon: 915 08 588.

Du kan også stille anonyme spørsmål eller chatte anonymt på rusinfo.no.

Sliter du med vonde tanker kan du ta kontakt med Hjelpetelefon Mental Helse på telefon: 116 123.

På mentalhelse.no kan du også chatte anonymt med Mental Helses veiledere.

Kilde: RUSinfo/Mental Helse

Hun er likevel overbevist om at sønnen hennes hadde et ønske om å bli rusfri. Daniel forsøkte nemlig flere ganger å avruse seg på egen hånd, og lyktes stort sett hver eneste gang.

– Noen måneder før han døde, satt jeg med strikketøyet mitt i en stol i leiligheten hans, mens han lå i sofaen ved siden av og kaldsvettet, kastet opp og sov tre dager i strekk. Jeg vet også at ei venninne hjalp han gjennom noen tilsvarende runder. Han klarte alltid de første dagene, men ikke tiden etterpå.

– Hele livet hadde Daniel mye bra mennesker rundt seg, men så gikk det likevel galt. Du kan gjøre mye for å hjelpe folk, men når alt kommer til alt kan du dessverre ikke gi dem viljen din, sier Laila og understreker at hun ikke klandrer noen for hvorfor ting gikk som de gjorde.

– Har du kjent på noe form for skyldfølelse selv?

– Ja det har jeg, og det tror jeg er noe de fleste som opplever noe sånt gjør. Jeg er likevel veldig glad for at jeg fikk være mammaen til akkurat Daniel. Jeg har så utrolig mange gode minner.

(Saken fortsetter under bildet)

– Får dårlig samvittighet

– Samtidig er det godt å tenke på at alle i familien godtok Daniel til tross for problemene hans. Han stilte også selv alltid opp i alt av familiebursdager og andre feiringer, og var på alle måter et fullverdig medlem av familien. Han var aldri slem mot noen av oss, og etter å ha snakket med venner av ham fra rusmiljøet etter han døde, har jeg forstått at han var den samme fine gutten der.

– Daniel var en sånn person som lånte bort skjorta si hvis noen frøs, og som åpnet hjemmet sitt for andre i miljøet hvis de var ekstra slitne og trengte å komme seg litt bort fra Oslo. Jeg får dårlig samvittighet når jeg tenker på at jeg pleide å kjefte på han for at han dro inn alt mulig rart i leiligheten sin og minnet han på at han delte hus med en barnefamilie, når jeg nå forstår at han bare gjorde det for å hjelpe andre.

Laila erkjenner at hun det siste året har fått seg flere slike aha-opplevelser i møte med sønnens venner fra rusmiljøet, som hun tidligere hadde bare negative tanker om.

Noen dager etter begravelsen hans, oppdaget hun at noen hadde knytt fast en sigarettsneip i snora til glasshjertet hun hadde festet i det hvite, midlertidige korset hans.

– Først tenkte jeg «hvem er det som gjør noe sånt?", men så slo det meg hva det var: Det var selvfølgelig en av vennene hans som hadde vært der og tatt en røyk med han. Da ble den sneipen plutselig veldig rørende og fin.

Selv om det nå er gått et år siden Daniel gikk bort, synes Laila fortsatt det er vanskelig å besøke graven hans. Det stopper henne likevel ikke fra å dra dit flere ganger i uka.

Hun forklarer at hun ofte prater til ham og forteller han om ting som skjer i livet som han ikke får med seg lenger.

– Da Daniel døde, sluttet jeg også å være mamma, så plutselig sto jeg der og opplevde en slags identitetskrise samtidig. Det er selvfølgelig forferdelig å miste et barn, uansett om man har flere, men dem som har flere, får i hvert fall fortsette å være mamma. Den tomheten etter Daniel er det ingen som kan fylle, påpeker Laila, mens hun ser ned og stryker katten som har krøpet opp i fanget hennes kjærlig gjennom pelsen.

Hun blir så stille i noen sekunder.

– Jeg har ingen andre barn enn Daniel, og han hadde ikke rukket å få noen barn selv ennå, så da stopper det jo med oss.

(Saken fortsetter under bildet)

324 overdosedødsfall

I 2020 var det totalt 324 personer som døde av overdose i Norge. Dette er ifølge Folkehelseinstituttet (FHI) det høyeste antallet narkotikautløste dødsfall siden 2001.

Viken er sammen med Vestland og Oslo de fylkene som har hatt størst økning sammenlignet med 2019.

«Det er naturlig at antallet narkotikautløste dødsfall varierer fra år til år, men i 2020 er antallet så høyt at det er helt på grensen av det en maksimalt kan forvente ut fra observert trend og variasjon de ti foregående årene», skriver FHI i en artikkel på nettsiden sin.

Linn Gjersing i FHIs avdeling for rusmidler og tobakk trekker fram spesielt to faktorer som skiller 2020 fra de foregående årene: sterkere heroin og pandemi-restriksjoner. I 2020 var det ifølge Kripos registrert enkelte heroinbeslag der stoffet var tre til fire ganger mer potent enn de typiske heroinbeslagene. Dette mener Gjersing kan forklare noe av økningen.

Hun utelukker heller ikke at de strenge tiltakene i forbindelse med pandemien kan ha vært en annen medvirkende faktor.

– Mange kommuner måtte i 2020 innføre omfattende restriksjoner og nedstenginger som følge av koronasituasjonen. Disse restriksjonene har sannsynligvis også rammet personer som er i risiko for narkotikautløste dødsfall, påpeker hun.

– Det viktigste vi kan gi dem er håp

Denne uka har Verdens overdosedag blitt markert rundt om i hele verden, for å minnes dem som har gått bort og samtidig vise støtte til deres pårørende.

En av pådriverne for markeringen i Ullensaker var Daniel Sewohl i kommunens ambulerende team i avdeling for rus og avhengighet.

– Overdoser er dessverre en del av vår virkelighet, også i Ullensaker kommune. Vi ønsket derfor å bruke dagen til å gjøre våre medborgere oppmerksom på det, og fortelle hva vi som kommune gjør for å forebygge. Samtidig ville vi formidle til de pårørende at de kan få vår hjelp og støtte, sier han til Romerikes Blad.

– Hvilke konkrete ting kan rusavdelingen hjelpe disse menneskene med?

– Ullensaker kommune følger de viktigste rådene fra Helsedirektoratet. Dette innebærer blant annet å utlevere mat og brukerutstyr til folk i aktiv rus, samtidig som vi følger dem opp tett. Alle hverdager utenom onsdag har brukerne tilbud om varm mat fra lavterskeltilbudet vårt Sjueren. Det viktigste vi kan gi dem, er nok likevel håp og troen på at livet kan endres til det bedre.

Under tirsdagens markering i Jessheim kirke holdt Sewohl en appell, der han blant annet påpekte at vi må slutte å møte mennesker med rusproblemer med mistillit og stigmatisering.

– Dette kommer av uvitenhet, og skader mer enn det hjelper, presiserer han.

– Telefonen min er alltid på

Sewohl opplyser videre at rusavdelingen kjenner til to overdoser blant innbyggerne i Ullensaker som endte med dødelig utfall i 2020.

– Det er to for mye. I forbindelse med dødelige overdose blir pårørende tilbudt hjelp fra kommunens kriseteam, og våre ruskonsulenter har mange samtaler med dem. Telefonen min er også alltid på for dem som trenger å slå av en prat, understreker han.

– Hva tror du er årsaken til at det var så voldsom økning i antall overdoser i fjor?

– Dette er noe som først må undersøkes, og som det er vanskelig å si noe sikkert om. Personlig tror jeg likevel at tilgangen til sterkere narkotika og pandemiens nedstenging av lavterskeltilbudene til rusbrukerne har hatt en betydning. Dette gjelder imidlertid ikke i Ullensaker, hvor Sjueren har vært åpen gjennom hele pandemien.

– Ullensaker har i mange år hatt overdosetall på null eller én, altså et meget lavt tall, men de to overdosene med dødelig utfall vi kjenner til fra 2020 er selvfølgelig to for mye.

Kommentarer til denne saken