Gå til sidens hovedinnhold

Lange drømmer

Det begynte med Karibien, og endte med Gran Canaria. Og en bitte liten karantene.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

– Jamaica, sa datter, hun hadde grønt hav og hvite strender i blikket.

– Eller Aruba, sa kusine 1.

– I hvert fall en sånn bungalow som står på stokker ute i vannet, fortsatte kusine 2.

– Men det skal ikke være en sånn ferie der vi bare ligger på stranda. Vi må være litt aktive også, innvendte bror (og far til kusine 1 og kusine 2).

– Kanskje vi skulle ta en uke i New York først, foreslo sønn.

Vi har gjort det før, med hell. Reist sammen på ferie, hele storfamilien. Det pleier å gå aldeles knirkefritt når vi først har installert oss i hus eller hotell. Det vanskeligste er å bli enige på forhånd. Nå befant vi oss i fasen «lenge til». Vi hadde god tid på å bli enige. Og spare. Dette var mens reiseråd fortsatt var noe reisebyråene drev med, og karantene var forbeholdt husdyr og fotballspillere.

Noen måneder etterpå var pandemien en realitet, men kun i Asia. Ønskene våre sprikte fortsatt: Vi var ikke enige om hvor vi ville dra, når vi ville dra, eller hva vi skulle der. Familie 1 kunne tenke seg Thailand, og gjerne i julen. Familie 2 drømte om Kapp Verde, i påsken. Familie 1 ville ha aktiviteter og opplevelser, mens familie 2 var opptatt av badefasilitetene. De to eldste, altså bestemor og bestefar, ønsket seg enighet, og en plass i skyggen.

Når du ser at kabalen ikke går opp, er det like greit å kaste kortene. Men du risikerer å miste flere kort i dragsuget. Eldste sønn mistet interessen etter at hans gren av familien forlot Kapp Verde og satte kurs for Kanariøyene. Samboer ble mindre og mindre interessert ettersom reisemålene ble stadig flere. Til slutt rykket bestemor inn i det som var igjen av familie 1, slik at vi ble tre. (Bestefar var i likhet med samboer helt bekvem med å få huset for seg selv i en ukes tid.) Tre personer i en uke på Gran Canaria skulle være enklere å realisere enn 10 personer til Karibien.

Det trodde vi i hvert fall. Vel om bord i flyet fikk vi beskjed om at sandstormen calima herjet på Kanariøyene. Det resulterte i mellomlanding og tre dager i Malaga, og tilsvarende redusert opphold på Gran Canaria.

Der og da føltes det både dramatisk og ergerlig. Malaga var helt ok, men ikke spesielt varmt, og slett ikke det vi hadde planlagt. Og vel hjemme igjen var pandemien nådd Norge. Etter et par uker måtte vi i karantene på grunn av utenlandsoppholdet. Den var heldigvis over på 24 timer.

Halvannet år, en hjemmesommer og en pandemi etterpå, virker Gran Canaria som et smått utrolig minne. Alle er enige om Norges fortreffelighet som ferieland, men for min del har tiden kommet for langreiste drømmer igjen. Jeg har ikke mistet trua på storfamilien. Denne gangen er jeg villig til å spandere julen.

– Dere, hva med Thailand i desember, sier jeg.

Datter høyner øyeblikkelig:

– Eller kanskje Bali, sier hun.

– Ja, eller Cuba, sier kusine 1, og snur seg til faren sin:

– Da hadde vi jo lært noe også.

Hun vet at den kan gå hjem.

Kommentarer til denne saken