Zuher Alaeed Alwaked
Kjersti Bache

Kona tråkket på mine, den ene sønnen døde og de andre sju barna er skadet mens Zuher venter på visum i Larvik

Publisert
DEL

(Østlands-Posten) Hvis smerten har et ansikt, tilhører det Zuher Alaeed Alwaked. Mens han venter på at UDI skal behandle hans visumsøknad, har kona Sawsan tråkket på en mine utenfor Raqqa. Nå kan hun ikke gå, sønnen Ali (2) døde og de andre sju barna er skadet av minesplinter.

– Jeg har ikke sett kona og barna mine på ett og et halvt år. Nå er de skadet, Ali er død. Hva skal jeg gjøre? Ingen hører på meg!

Den 37-årige åttebarnsfaren har ønsket velkommen til sitt rom på mottaket i Larvik. Han har mannet seg opp for å fortelle sin historie i håp om at noen kan hjelpe. Under senga står en rød koffert som antakelig rommer alle hans eiendeler.

Zuher og hans familie kommer fra Daraa som ligger sør i Syria. Da krigen startet, flyktet de til en leir mot grensen til Israel og Jordan. Og 2. januar i 2016 flyktet Zuher fra Syria.

– Jeg har kone og åtte barn, men vi hadde ikke råd til å betale flukt for alle. Jeg har en onkel som bor i Sveits, og han sa at det er for farlig for barna å være båtflyktninger. Han rådet meg til å dra i forveien til Europa. Etter seks måneder kan du søke familiegjenforening, sa onkel til meg.

Derfor reiste Zuher den tunge veien alene. I Hellas tok han initiativ til å plante grønnsaker og blomster for å gjøre flyktningleiren bedre. Han var hage- og jordbruksarbeider i Daraa. Da han ble relokalisert av FN til Norge, ble han glad.

– Jeg hadde hørt at Norge er et veldig bra land å bo i. Og jeg kom ikke ulovlig, sier han og byr på syriske baklava, søte småkaker, som Hiam Alchirout har tatt med.

Les også: Bruker mobilen til å sende nyheter til Eritrea

Zuhers kone Sawsan smiler tappert fra sykehussenga før operasjonen på mandag.

Zuhers kone Sawsan smiler tappert fra sykehussenga før operasjonen på mandag. Foto:

Har attest fra Torshov

Nå er det fem måneder siden han kom til Norge. Han viser fram en attest fra transittmottaket på Torshov, der det står at han har arbeidet som fast frivillig arbeider med vedlikehold og renhold. Zuher er hjelpsom, morsom og sosial, står det i attesten.

– Første gang jeg hilste på Zuher, lyste han opp rommet med smilet sitt. Han hadde med seg papirer fra opphold på andre mottak som beskrev en engasjert og positiv og sosial person som vi gledet oss til å bli bedre kjent med, sier Elin Fosse Stangeby som er prosjektleder for integreringsmottaket i Larvik. Hun fortsetter:

– Helt til ulykken for knapt en måned siden, da han fikk vite at kona hadde tråkket på en mine. Etter det har han vært helt ødelagt. Dilemmaet er at han ikke har oppholdstillatelse ennå, og da kan han ikke søke familiegjenforening.

Elin Fosse Stangeby forteller at de har 17 personer i prosjektet som venter på behandling av sin søknad om opphold.

– Det er klart at dette gjør noe med dem, og det er ikke lett å engasjere seg i norskopplæring og karriereveiledning når du ikke engang vet om du kan bo i Norge, og når familien ikke er i sikkerhet. Ventetiden på behandling av søknader om opphold er dessverre umulig å forutsi, og det krever mye tålmodighet og håp fra dem som venter, forteller hun.

Zuher legger begge hendene på bordet med håndflaten opp.

– Norge sier at de er opptatt av barns rettigheter. Men mine barn er det ingen som bryr seg om, sier han.

IS hindret behandling

Det var han som ba kona og barna om å dra fra leiren ved grensa til Jordan. Livet der var vanskelig for kona, som ammet og arbeidet langt unna for å tjene penger til mat. Meningen var at de skulle komme seg til Tyrkia. Men på veien viste det seg at de måtte reise til Raqqa, som IS har okkupert.

– De var på vei derfra. Men IS har lagt ut miner så folk ikke skal kunne rømme. Kona mi tråkket på en.

Zuher tar en pause. Samler krefter.

– Noen av barna gikk litt unna, de fikk bare mindre skader av splintene. Men kona mi fikk store skader i beina, og Ali.

Han blir stille.

– IS fraktet Ali og kona mi til Leger uten grensers sykehus i Idlib. Der sydde de hele brystkassa hans igjen, men han måtte til Tyrkia for å bli behandlet, og det ville ikke IS. Derfor døde Ali.

Et hulk kommer fra den fortvilede faren.

– Da de gikk fra Raqqa den dagen, trodde Ali at de skulle reise til meg.

Les også: Nyvalgt leder for Larvik-muslimer vil ha fokus på tillit og dialog

Mobiltelefonen er livstegnet

En melding tikker inn på mobiltelefonen. Fra kona Sawsan med et bilde. Hun smiler tappert fra sykehussenga med veneflon i hånda.

– Sawsan skal opereres i dag, sier han.

På mobilen blar han fram bilder. Av skadene kona har på beina. Minen hun tråkket på har laget krater på størrelse med et eple i beinet. Men det aller verste er alle splintene som vandrer rundt i kroppen hennes med blodet. Hun bør opereres skikkelig, men det kan ikke Leger uten grenser gjøre fra Syria. Hun må ut.

– Orker du å se flere bilder? spør Hiam Alchirout, som er støtte og tolk for Zeher.

Jeg nikker. Stålsetter meg.

Ser først bildet av ei lita brystkasse som er sydd igjen. Så bildet av en vakker, liten gutt. Helt hvit med lukkede øyne og arret på brystkassa.

– Det er Ali. Han som døde.

Barna til Zuher før mine-ulykken.

Barna til Zuher før mine-ulykken. Foto:

Ingen hjelp å få

Zuher skulle redde familien sin ved å flykte til Europa. Nå sitter han her. Hjelpeløs. Mens kona ligger skadet utenfor Raqqa, i Idlib, med ett dødt barn og sju levende, men skadde barn i alderen 15 til ett år.

– Hun hadde med seg penger og en gullring, som hun ville betale behandlingen til Ali med, men IS-soldatene bare stjal det hun hadde. De er banditter, kjeltringer, de har ikke hjerte.

Hvordan kan en kropp bære så mye smerte? I et nakent rom i et fremmed land, langt vekk fra dem han elsker mest i hele verden. Midt i en krig som er så kaotisk og utmattende at verden rundt ikke orker å forholde seg til den.

Den sterke landbruksarbeideren prøver å holde gråten inne, men sorgen må ut. Hiam klapper ham på armen. Forsøker å trøste.

– Jeg var her da han fikk vite at kona gikk på en mine. Han ble helt forstyrret. Det var fryktelig å se på. Han ville bare dø, sier hun.

Den syriske åttebarnsfaren føler skyld. Skyld for å ha flyktet uten å greie å få familien i trygghet. Skyld for å be dem reise videre fra leiren ved Jordan, så de havnet i Raqqa.

– Barna mine gråter og sier: Pappa, vil du ikke ha oss hos deg?

Han holder hodet i hendene.

– Hva galt har de barna gjort? Jeg vil bare at de skal komme hit levende. Men hvem bryr seg om oss?

Må betale menneskesmuglere

– Kona mi Sawsan, kan ikke gå nå, hun må krabbe. Den eldste sønnen min på 15 år er også operert i beinet. Den eneste måten de kan komme i sikkerhet på hvis ikke Norge og FN reagerer, er å flykte over grensa til Tyrkia. Og da må vi betale menneskesmuglere, forteller Zuher.

Hiam er selv fra Idlib-regionen i Syria. Hun sier at det er litt over en times kjøretur derfra til den tyrkiske grensen.

– I det området kommer du ingen vei uten menneskesmuglere, og de skal ha 8.000 dollar for å smugle familien min til Tyrkia, og det er ikke trygt. Men det er eneste muligheten for kona mi som ikke kan gå.

Han har snakket med venner som kan klare å skrape sammen et lån på 6.000 dollar.

– Jeg mangler fortsatt 2.000 dollar for å få dem ut. Hvis jeg kunne selge mine egne organer, ville jeg gjort det. Og jeg kan jobbe. Å jobbe er den eneste måten å holde ut på også, sier Zuher Alaeed Alwaked.

Zuher Alaeed Alwaked holder kontakten med den skadde familien sin via mobiltelefonen. Der fikk han også bildene dere kan se i artikkelen.

Zuher Alaeed Alwaked holder kontakten med den skadde familien sin via mobiltelefonen. Der fikk han også bildene dere kan se i artikkelen. Foto:

Gode nyheter

Mens jeg skrev på artikkelen, etter det første svaret fra presseavdelingen i UDI der de fortalte at Zuher må ha visum før han kan søke familiegjenforening, fikk jeg et utrolig gledelig svar fra UDI:

«Nå fikk jeg svar fra asylavdelingen. De vil prioritere denne saken», skriver John Olav Kroken i presseavdelingen.

UDI uttaler:

1. Først må Zuher Alaeed Alwaked få asylsøknaden behandlet. UDIs asylavdeling prioriterer å behandle saken raskt på grunn av det som har skjedd med familien hans.

2. Hvis asylsøknaden blir innvilget, må Alwakeds kone søke om familiegjenforening. Søknaden kan leveres elektronisk på nett, men hun må levere nødvendig dokumentasjon personlig ved en norsk utenriksstasjon/ambassade. Det er mulig dette kan gjøres ved stedfortreder hvis skadene hennes er så alvorlige at hun ikke kan komme seg dit selv. Dette må avklares med utenriksstasjonen.

3. Også denne søknaden vil bli prioritert av UDI. Saksbehandlingstiden vil likevel da avhenge av om saken er så godt dokumentert at den kan avgjøres ut fra de opplysningene som ligger i saken når den kommer inn til oss, eller om saken må sendes til politi og utenriksstasjon for DNA-test eller intervju.  

 

John Olav Kroken, presserådgiver i UDI

 

Da er det bare å håpe at han får asyl raskt, så Zuher Alaeed Alwakeds familie kan reddes ut av Syria.

Artikkeltags