Behandlingen av de farlige

$CUT_ON$«Hvorfor blir personer med slike diagnoser gående uten oppfølging, til fare for seg selv og som en trussel mot andre?»$CUT_OFF$

$CUT_ON$«Hvorfor blir personer med slike diagnoser gående uten oppfølging, til fare for seg selv og som en trussel mot andre?»$CUT_OFF$

Artikkelen er over 7 år gammel
DEL

37-åringen som er siktet for Sigrid-drapet, ble i 2007 dømt til to års fengsel, i en voldssak som en av bistandsadvokatene har kalt «en av de styggeste som ikke har endt med drap». Dagsavisen kunne i går bringe innholdet i psykiatrirapport fra rettssaken. Dette er dyster lesning, om ukjente stemmer i hodet som angivelig befalte ham å gå ut og drepe eller lemleste tilfeldige personer eller foreta andre irrasjonelle handlinger. Rapporten, og retten, fant ham imidlertid strafferettslig tilregnelig. I ettertid har både politikere og andre, med god grunn, trukket inn denne dommen i debatten om å heve straffenivået i alvorlige voldssaker.

Denne saken hører også hjemme i den debatten om rettspsykiatrien som nå kommer fullt, og i den gjennomgangen som 22. juli-kommisjonen anbefalte og som justisministeren har varslet. Det bør ligge an til omfattende reformer når det gjelder kriteriene for tilregnelighet og håndteringen av psykiatrirapporter i rettsvesenet. I Sigrid-saken begjærer politiet judisiell observasjon av 37-åringen. Det er fortsatt langt fram til avsluttet etterforskning og til en eventuell tiltalebeslutning og enda lenger til noen dom. Men noen påtrengende spørsmål kan, og må, behandles uavhengig av dette.

Nære slektninger av 37-åringen har ansett ham som farlig, har følt seg truet på livet og ved to anledninger i senere tid foretatt politianmeldelse. I begge tilfeller valgte politiet å henlegge anmeldelsene. Generalsekretæren i Rådet for psykisk helse, Tone Gundersen, understreker på generelt grunnlag at bekymringsmeldinger fra pårørende må tas alvorlig av hjelpeapparatet, særlig når pasienten har en voldshistorie. Og den aktuelle psykiatrirapporten inneholdt ord som personlighetsforstyrrelse, panikklidelse og ustabil.

Fortsatt uten å forhåndsdømme: Hva er det som svikter i tilfeller som dette? Hvorfor blir personer med slike diagnoser gående uten oppfølging, til fare for seg selv og som en trussel mot andre? Hva må til av grensejustering mellom rehabilitering av pasienten og trygghet i samfunnet? Trengs det andre maktmidler til bruk i alvorlige tilfeller? Hvordan styrke samarbeidet mellom politi og helsevesen? Eller er det så mange instanser med delansvar at hovedansvaret har smuldret bort?

 

Artikkeltags