Da Parkinson-rammede Lise Flakstad kom ut på gaten for å sette seg inn i bilen etter et butikkbesøk i Tønsberg, var politiet på plass. Hun fikk ikke kjøre videre.

Butikkbetjeningen hadde nemlig fått mistanke om at Flakstad var ruset og varslet politiet. Sammen med sine barn, måtte hun vente i halvannen time på at politiet fikk sjekket at hun virkelig var syk og at hun hadde lov til å kjøre bil.

Det er ikke vanskelig å skjønne at Flakstad opplevde situasjonen som ydmykende og at hun ble opprørt over butikkbetjeningens oppførsel. At det tok så lenge som halvannen time å bringe klarhet i de faktiske forhold, virker også i lengste laget. Når hun fra før er vant til å bli behandlet med atskillig skepsis fra dørvakter ved byens restauranter, er det enda lettere å forstå reaksjonen fra lederen av Vestfold Parkinsonforening.

Å være rammet av en alvorlig lidelse er en stor belastning i seg selv. Den blir ikke mindre av uberettiget å bli mistenkt for å være lovbryter.

Likevel har vi vanskelig for å dømme butikkbetjeningen for hardt. Det er ikke alltid så lett for en amatør å se forskjell på om et menneske er ruset eller syk. Skal man da la være å si ifra?

Hvor ofte har vi ikke hørt fra både politi og barnevern at det er bedre å si fra en gang for mye enn en gang for lite. De som jobber der vet bedre enn noen hvor viktig det er å gripe inn før noe alvorlig skjer, og de er avhengig av publikums hjelp for å gjøre en god jobb.

Men mange vegrer seg for å bry seg med ting de ikke synes de har noe med. Vi har stor respekt for privatlivets fred her til lands. I mange sammenhenger er det forståelig, men å se en annen vei kan også bidra til at vold og mishandling ikke blir stanset. Å la en promillekjører fortsette sin ferd, kan også få svært alvorlige konsekvenser.

Vi mener det er riktig å bry seg, og at det er bedre å bry seg en gang for mye, men det må gjøres med varsomhet og omtanke.

Enda strengere krav må vi stille til hvordan de instanser som får bekymringsmeldinger av forskjellig slag, håndterer de enkelte sakene.

Alle skjønner at det å bli holdt tilbake av politi, eller i full offentlighet bli stoppet av dørvakter, kan føles både pinlig og fornedrende. Særlig når man er syk og i fortvilelse forsøker å bli trodd.