Er forbrukerne villige til å betale prisen for mat som er trygg, sunn og basert på dyrevelferd? Det er sjefen for samvirkekonsernet Nortura, Arne Kristian Kolberg, som spør, i en kronikk i Aftenposten. Tidspunktet er neppe helt tilfeldig. Formen finpusses foran vårens jordbruksforhandlinger, og på produsentsiden knytter det seg spenning til en ny regjering og dens landbruksminister. Men spørsmålet, eller kanskje snarere appellen, til forbrukerne er viktig uansett årstid og ytre omstendigheter. Og kroneksemplet med svineribben er også like gangbart etter jul. For alle kan forstå at en kilopris på 29,90 er mindre enn hva det koster å produsere den.
Kolberg henter videre frem noen tall fra Statistisk sentralbyrå. Siden 2000 er lønningene steget med 60 prosent og kjøttprisen redusert med 30 prosent . I samme periode er antall gårdsbruk redusert med 35 prosent – mens matproduksjonen er den samme. Kort sagt, det effektiviseres og rasjonaliseres, og hvor lenge kan vi forbrukere fokusere så sterkt på pris før det går på mattryggheten og dyrevernet løs, i landet som ikke bare er ett av verdens rikeste, men på mange områder også det med verdens beste og tryggeste mat, ifølge kronikken.
Å sette norsk matkvalitet i verdenstoppen avhenger nok noe av hvor i verden man har spist og i alle fall av hvilke nisjeprodukter man velger ut. Og når det gjelder pris bør nok ribbeeksempelet suppleres med noen erfaringer fra grensehandelen, hvor «naturlige» årsaker ikke alltid kan forklare prisforskjellen. Når Forbrukerrådet plasserer Norge på den europeiske pristoppen, må imidlertid debatten favne videre enn bøndenes inntekter. Ikke minst trengs det noen kritiske blikk på de store aktørene i kjeden fra bonde til matbord.
Men Kolberg peker på en viktig trend, synliggjort med en bratt økning i antall medieoppslag om mattrygghet og dyrevelferd. Trenden bekreftes av fagfolk som mener å vite at helse, sunnhet og et råvarebasert kosthold i økende grad vil prege våre matvaner. Og poenget som må ligge i bunnen av en debatten om en kompleks landbrukspolitikk: Billig mat har også en pris. Og som et like tidløst apropos til kravet om billigere mat, kaster en husstand på fire personer fortsatt 185 kilo mat hvert år.
Kolberg henter videre frem noen tall fra Statistisk sentralbyrå. Siden 2000 er lønningene steget med 60 prosent og kjøttprisen redusert med 30 prosent . I samme periode er antall gårdsbruk redusert med 35 prosent – mens matproduksjonen er den samme. Kort sagt, det effektiviseres og rasjonaliseres, og hvor lenge kan vi forbrukere fokusere så sterkt på pris før det går på mattryggheten og dyrevernet løs, i landet som ikke bare er ett av verdens rikeste, men på mange områder også det med verdens beste og tryggeste mat, ifølge kronikken.
Å sette norsk matkvalitet i verdenstoppen avhenger nok noe av hvor i verden man har spist og i alle fall av hvilke nisjeprodukter man velger ut. Og når det gjelder pris bør nok ribbeeksempelet suppleres med noen erfaringer fra grensehandelen, hvor «naturlige» årsaker ikke alltid kan forklare prisforskjellen. Når Forbrukerrådet plasserer Norge på den europeiske pristoppen, må imidlertid debatten favne videre enn bøndenes inntekter. Ikke minst trengs det noen kritiske blikk på de store aktørene i kjeden fra bonde til matbord.
Men Kolberg peker på en viktig trend, synliggjort med en bratt økning i antall medieoppslag om mattrygghet og dyrevelferd. Trenden bekreftes av fagfolk som mener å vite at helse, sunnhet og et råvarebasert kosthold i økende grad vil prege våre matvaner. Og poenget som må ligge i bunnen av en debatten om en kompleks landbrukspolitikk: Billig mat har også en pris. Og som et like tidløst apropos til kravet om billigere mat, kaster en husstand på fire personer fortsatt 185 kilo mat hvert år.