Terningkast 5: Nøkternt og skremmende om Vallø-bombingen

SOLID: Harald Høibacks og Per Erik Olsens bok markerer seg innenfor norsk krigshistorisk litteratur, mener Tønsbergs Blads anmelder.

SOLID: Harald Høibacks og Per Erik Olsens bok markerer seg innenfor norsk krigshistorisk litteratur, mener Tønsbergs Blads anmelder. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Flyangrepet som kostet 53 mennesker livet bare to uker før krigens slutt settes inn i sin strategiske sammenheng – hvis det da var noen.

DEL

Harald Høiback og Per Erik Olsen: «Bombingen av Vallø 25. april 1945.» Ares Forlag 2017, 168 sider.

Ennå er vi ikke ferdige med katastrofenatten på Vallø for 72 år siden. Ikke bare har det dukket opp flere udetonerte bomber i jordsmonnet i forbindelse med opprydningsarbeidet som pågår på det tidligere raffineriområdet, nå får vi også den hittil grundigste analysen av hva som skjedde da ca. 80 britiske Lancaster-bombefly i løpet av 20 minutter ødela Norges viktigste oljeraffineri. Også den nærliggende boligbebyggelsen ble rammet, over 30 hus ble ødelagt og mange som hadde søkt ly i kjellerne i håp om å være trygge ble drept. I en ellers nøktern fremstilling blir de mange øyenvitneskildringene og det rike billedmaterialet en grufull påminnelse om hvordan krig faktisk arter seg for dem som blir ofre.

LES OGSÅ: Hvorfor ble Vallø lagt i grus bare to uker før krigens slutt? Ny bok om bombingen av det lille lokalsamfunnet

Få har bedre forutsetninger for å skrive historien om bombeangrepet enn nettopp Harald Høiback og Per Erik Olsen. Sistnevnte er historiker, lærer ved Greveskogen videregående skole og redaktør og eier av lokale Ares forlag, som har bak seg en rekke krigshistoriske bokutgivelser og dertil utgir tidsskriftet «Militærhistorie». Høiback, som også er tønsberggutt, er oberstløytnant og hovedlærer ved Luftforsvarets stabsskole, i tillegg til å være utdannet historiker og ha en doktorgrad i filosofi. I 1995 skrev han en hovedoppgave på Luftkrigsskolen om nettopp Vallø-angrepet.

Olsen og Høiback hevder at Tønsbergs Blad gjennom årene har «dyrket tre «kardinalmyter». Myter i den forstand at den objektive sannferdighet ikke har vært det sentrale, men derimot hvilke behov befolkningen har hatt.» At Tønsbergs Blads artikler om Vallø-bombingen har inneholdt faktiske feil, er nå en ting. Men her ligger det en påstand om bevisst desinformasjon, en så vidt grov beskyldning at vi også må kunne vente at forfatterne dokumenterer den, hvilket de ikke gjør.

Hovedmytene er for det første at det var lite olje og drivstoff igjen på tankene, og for det andre at raffineriet i liten grad ble ødelagt. Begge disse to avfeier forfatterne forholdsvis overbevisende: Brannen som oppsto som følge av bombeangrepet var så voldsom at den syntes helt fra Oslo. Og raffineriet kunne ikke gjenoppta driften for fullt før i 1950. Altså var bombetoktet vellykket i den forstand at målet ble nådd.

Men i de to første mytenes kjølvann følger den tredje og viktigste: At angrepet samtidig var dårlig gjennomført fordi det kostet mange uskyldige, gode nordmenn livet, og dertil unødvendig: Alle visste jo at krigen på kontinentet snart ville være over. Men med grundig redegjørelse for britisk strategisk tenkning og kjølige analyser av hva som kan ha forårsaket angrepet på Vallø legger Olsen og Høiback følelsene til side og leverer en bok som virkelig markerer seg i norsk krigshistorisk sammenheng.

LES OGSÅ: Billedserie i åtte bilder - Vallø-bombingen

Forfatterne får frem hvo Nøkternt og skremmende om Vallø-bombingenrdan kirurgisk bombing var umulig i 1945. Tvert imot kunne også Tønsberg sentrum ha vært i fare, og én bombe falt ned så langt unna som ved Kirkeveien på Nøtterøy. At mange boliger og sivilister på Vallø ble rammet, var derfor knapt til å unngå da angrepet først kom. Men hvorfor kom det?

Den voldsomme allierte bombekrigen mot tyske mål var i ferd med å ebbe ut i april 1945. Men i krigens sluttfase hadde også mange tyske ubåter blitt trukket opp til norske farvann, og var fremdeles en trussel mot alliert skipsfart. Å slå ut drivstofforsyningen til ubåtflåten er derfor blitt nevnt som et motiv bak bombingen av Vallø, men forfatterne drøfter flere momenter som taler mot at dette var den eneste årsaken. Mange fryktet for eksempel at Wehrmacht ville sette seg fast i Norge selv om krigen var tapt i hjemlandet. Å markere at tyskerne i så fall ville få kamp også her, kan ha vært et motiv. Dessuten hadde britene med suksess rammet tyskkontrollert oljeproduksjon på kontinentet. Bombingen av Vallø kan ha skjedd i forlengelse av dette.

Men forfatterne stiller også det mest uhyggelige spørsmålet: Kanskje fantes det ingen konkret grunn? «Det er kanskje en ubehagelig tanke, men ikke umulig. Det ligger i krigens natur,» skriver de. Forfatterne reagerer på at årsaken til bombingen av Vallø ikke fremgår tydeligere av det britiske kildematerialet de har gjennomgått. Dermed har de heller ikke lukket døren for alle spekulasjoner og konspirasjonsteorier, men har i det minste gjort det beste forsøket hittil på å finne mening i det meningsløse. I rekken av krigshistoriske bøker fra Vestfold plasserer denne seg blant de aller fremste.

Artikkeltags