Alle landets kommuner og fylkeskommuner er engasjert med å omsette FNs bærekraftsmål til lokal politikk. I den forbindelse gjorde kommunestyret i Tønsberg i juni i fjor et vedtak om å lage en «plan for vern av matjord og dyrkbar mark» (KST-080/20).

Administrasjonen i Tønsberg har fulgt opp saken og i mai ble planen lagt ut til høring. Om lag 36% av Tønsberg totalareal er dyrka mark og kommunen er en av de 10 største jordbrukskommunene i landet. Arealressursene er viktige for Tønsberg, men egentlig enda mer for hele landet. For her snakker vi om arealer der det lettvint kan dyrkes nesten hvilken som helst planteproduksjon som går an å dyrke i Norge. Slike arealer er mangelvare. Vi har totalt ca 2 dekar dyrka mark per nordmann, men bare ca 0,5 dekar av dette er av den kvaliteten som finnes i Tønsberg. I dag er kornproduksjoner dominerende på arealene og det er verdifullt nok. Det trengs om lag en kvadratmeter for å gi nok mel til ett brød. Men forutsatt tilgang på vanningsvann kan arealene i større grad også brukes til «rett i munnen mat» som poteter, grønnsaker, frukt og bær. Og forutsatt en agronomisk forsvarlig drift er dette en produksjon som vedvarer år etter år – i 100 år, 200 år og enda lengre. Med en voksende befolkning i verden og Norge trenger en ikke være spåmann for å skjønne at denne greina må vi ikke sage over.

Dessverre er det nettopp det kommunen har holdt på med i hele etterkrigstiden. I ovenfornevnte plan kommer det fram at kommunen (Tønsberg + Re) i perioden 1991 – 2019 har omdisponert hele 2 767 dekar (mål) fulldyrket areal. I gjennomsnitt utgjør det årlig ca 95 dekar (16 fotballbaner). Det er store arealer som da er tapt med tanke på matproduksjon. Og vi har altså bare ca 0,5 dekar av disse jordkvalitetene til rådighet per nordmann. Det er altså ekstra stor grunn til at Tønsberg og andre kommuner i den beste jord- og klimasonen, må husholdere strengt med de dyrkede og dyrkbare arealene.

Nå har selvsagt ikke arealene blitt omdisponert til andre formål uten grunn. Historisk er det jo slik at de beste jordbruksarealene har dannet grunnlag for byer og tettsteder – som siden har vokst seg større og større. Det trengs arealer til boliger, næring, offentlige formål og samferdsel. I Tønsberg har det ført til at nye og gamle byer har est utover fulldyrkede arealer. Det ser vi tydelig på Revetal, Sem, Slagen, Teie og flere andre steder.

Planen som politikerne i Tønsberg nå inviteres til å gi sin tilslutning til er et veiskille for arealpolitikken i kommunen. Den ender opp i et hovedmål med en nullvisjon for nedbygging av dyrket og dyrbare arealer og åtte konkrete delmål. Boliger og næringsbygg skal ikke lenger bygges på dyrka mark. Det blir pekt på mulighetene for å rive gammel bebyggelse og bygge nytt og mulighetene til å bygge om (transformere) gammel bygningsmasse til ny og moderne bebyggelse. Og det pekes også på mulige byggetomter som ikke er på dyrket eller dyrkbare arealer. Det eneste unntaket fra denne nullvisjonen for nedbygging er enkelte samferdsels og offentlige formål. Men også for slike formål skal alternativer vurderes, og nedbygging av dyrkede og dyrkbare arealer skal være siste utvei. Det skal arbeides aktivt med reduksjon av jorderosjon til vassdrag. Og bygninger, veier og lignende til landbruksformål skal også vurderes strengt – der nedbygging av dyrka jord er siste utvei.

I 2020 var Tønsberg på femteplass på lista over kommuner som omdisponerer dyrket areal. Det gjør politikerne klokt i å endre på – og framtidige generasjoner vil takke for kursendringen. Planen vil bli førende for kommunens saksbehandling og vedtak framover og den første store saken som nå vil komme er arbeidet med kommuneplanens arealdel.

Vi i Jordvern Vestfold gleder oss over endringene i Tønsberg. Tønsberg vil ikke bli en mindre attraktiv kommune å bo – og drive næring i av denne planen. Kanskje tvert imot. Og vi håper at også andre kommuner følger Tønsbergs eksempel. For politikerne i Tønsberg er ikke de eneste som raust og velvillig har omdisponert dyrkede og dyrkbare arealer ganske rundhåndet både til egne formål (barnehager, skoler sykehjem osv) og til bolig- og næringsformål. Faktisk gjelder det alle kommuner i Vestfold. Det er på høy tid at også disse kommunene skaffer seg en ordentlig oversikt over arealbruken i sin egen kommune og tar et oppgjør med ødslingen av verdifulle dyrkede og dyrkbare arealer.

Ved å gi planen sin tilslutning setter Tønsberg kommune seg i førersetet for en mer bærekraftig arealpolitikk. Så langt vi kjenner til har ingen andre kommuner i landet laget en slik aktiv plan for vern av dyrkede og dyrkbare areal. Planen vil derfor bli et eksempel for alle landets kommuner på hvordan FNs bærekraftsmål kan omsettes i praktisk lokal arealpolitikk. Og da snakker vi om å tenke globalt og handle lokalt. Tønsberg blir en foregangskommune.